«Det er fortsatt håpløst lav kvinneandel i AS-styrene der ute. Kan ikke dere i næringslivet bare ta dere sammen – ellers får vi kvoteringsspøkelset på besøk», er hjertesukket fra direktør Anne-Kari Bratten i Spekter i DN i forrige uke.

Anette Trettebergstuen.
Anette Trettebergstuen. (Foto: Mikaela Berg)

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Kvinneandelen er håpløst lav – den er flau. Men jeg henger ikke med på logikken når Bratten vil ha flere kvinner inn – fordi hun ikke vil ha kvotering.

Ordet «kjønnskvotering» kan knapt sies høyt før noen rykker ut og bekymrer seg over hvor fryktelig stusslig og nedverdigende og flaut det vil bli for flere kvinner å få makt, status, hjørnekontor og skyhøy direktørlønn fremover. Ja, huff!

Den varme omsorgen for kvinners selvfølelse kan vi legge bort først som sist, synes jeg. Vi kan starte med å droppe retorikken som handler om å fremstille kvotering som noe gammeldags, syttitalls og rart – et spøkelse, faktisk.

Kvotering er jo ikke uvanlig i samfunnet vårt. Kvotering på ulike grunnlag skjer hver eneste dag, på en rekke områder, ganske enkelt fordi representasjon er viktig. Fordi rettferdighet er viktig. Fordi likestilling er en verdi – i seg selv.

Se på Stortinget. Der sitter folk fra hele landet fordi alle skal være representert. Ingen synes det er rart. Delegatene fra Finnmark sitter ikke der og er redde for hvorvidt noen lurer på om de er der bare fordi de er fra Finnmark.

Jeg har stolt tatt sete på tinget selv, vel vitende om at jeg sto på lister og kom inn der som hedmarking, kvinne og ungdomsrepresentant – og jeg kan love at ingen av delene tok gleden over den maktposisjonen fra meg.

Det går altfor sakte fremover. Core Topplederbarometer 2022 viser at i de 200 største selskapene er kun 15,5 prosent av øverste leder – administrerende direktør – kvinner. Færre enn tre av ti toppledere i toppledergruppene er kvinner. Blant styrelederne er kun 13 prosent kvinner.

Her er visst jeg mer resultatorientert enn næringslivet. For visst er det mange selskaper der ute som faktisk har som mål å øke kvinneandelene. Jada, her har de rikelig med KPI-er de ønsker å «levere på», dette vet vi.

Jeg tror faktisk ikke det er mange selskap i dag som ønsker seg bilder på hjemmesiden av ei ledergruppe med femten hvite menn i dress foran – og ei lita dame bak. Ingen tror at ei slik ledergruppe er den best tenkelige.

Tross alt: Kvinner har lenge vært i flertall i høyere utdannelse. Kvinner får bedre karakterer. Slik sett stiller kvinner mildt sagt godt rustet til start på alle områder i næringslivet. Men likevel, altså, så skjer det fortsatt noe rart underveis. Når topplederstillingene skal bekles, er kvinnene borte.

Cores lederstudier viser – nettopp – at det ikke er fordommer som gjør at kvinner ikke får lederstillinger. Faktisk blir kvinnelige kandidater vurdert litt høyere til operative lederstillinger – alt annet likt.

Men «alt annet» er jo ikke likt. Dessverre. Fortsatt tar kvinner mer ansvar hjemme. Ikke fordi de vil. Ikke fordi de ikke ønsker lederstillinger. Kvinner i næringslivet oppgir selv at «det bare blir slik», selv om de skulle ønske det ikke var slik. Men noen må bli hjemme med sykt barn. Noen må kjøpe ulltøy og utstyr, kanskje følge opp foreldre og svigerforeldre.

Klart det er lettere å bli leder når du er han som sitter på hjemmekontor om kvelden. Ikke hun som legger barn.

Likestilling på topp krever likestilling på hjemmefronten – også i arbeidslivet. Bedriftene må tenke annerledes: I et godt arbeidsliv skal det så klart la seg gjøre å kombinere jobb med barn og fritid. Ledere må også gå foran som gode forbilder og bygge en kultur der dette er selvsagt. Det må gjelde både kvinner og menn. Ledelsen må signalisere og legge til rette for at mannlige medarbeidere kan ta en større del av rollen som bakkemannskap.

Lønnsmodell er også viktig her. Det er dyrt å levere i barnehagen når du har individuell bonusordning.

Vi i regjeringen gjør vårt – med tredelt familiepermisjon, fedrekvote og god barnehagedekning. Men dette går altfor sakte.

Det er klart at når resultatene vi ønsker uteblir i år etter år, så er jeg villig til å vurdere å ta i bruk det mest effektive virkemiddelet vi har – uten tvil. Det er kjønnskvotering, det.

Topplederbarometeret viser at det er 21 prosent kvinner i AS-styrer mot 44 prosent kvinner i ASA-styrer. ASA-styrer har som kjent lovkrav om kjønnsbalanse – så kvoteringsspøkelse …?

Jeg ser en resultatmaskin. Som toppleder er jeg ikke redd for å ta den i bruk.

Jeg liker å levere på målene mine.

Klart det er lettere å bli leder når du er han som sitter på hjemmekontor om kvelden. Ikke hun som legger barn

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.