Ivar Sønbø Kristiansens forsøker i sitt innlegg «Myter om finansiering av kvinners helsetjenester» (DN 28. april) å vise at kvinnehelse ikke er underfinansiert i Norge i dag. Det er selvsagt prisverdig at noen utfordrer etablerte sannheter, men Kristiansens innlegg inneholder for mange feil og kortslutninger til å få stå uimotsagt.
Kristiansen åpner friskt med å påpeke at gjennomsnittet av de refusjonskodene som bare gjelder kvinner, er høyere enn gjennomsnittet for de kodene som bare gjelder menn. Dette bunner ikke i at kvinnehelse er spesielt høyt prioritert, men i at når det gjelder underlivet – som på mange andre områder i livet – er vi menn oppsatt med en forholdsvis mye enklere løsning enn kvinner, noe som følgelig gjør det mindre krevende å behandle.
For eksempel utføres sterilisering av menn i lokalbedøvelse og tar fem minutter, mens sterilisering av kvinner tar en time, krever full narkose og et kostbart operasjonsteam. Dette vet Kristiansen svært godt, så her argumenterer han mot bedre vitende.
Kristiansen kan melde at han ikke har lest noen systematisk analyse av manglene ved finansiering av fødselsomsorgen. Jeg vil anbefale Helsedirektoratets rapport «Endring i fødepopulasjon og konsekvenser for bemanning og finansieringssystem», som inneholder en grundig analyse av problemstillingen og konkluderer med at fødselshjelp er lite egnet for innsatsstyrt finansiering. Dessverre ble rapporten overlevert departementet i mars 2020, da helsemyndighetene hadde annet å tenke på, og den fikk følgelig ingen videre oppmerksomhet.
Nå når pandemien er over, bør den hentes frem igjen, og jeg vil tro at flere enn Kristiansen kunne ha nytte av å lese den.
Som sitt avsluttende argument for at kvinnehelse er høyt prioritert her til lands, trekker Kristiansen frem at kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn. Han unnlater å nevne at tre av fire som dør i trafikken ifølge SSB er menn, og at det så å si bare er menn som dør i arbeidsulykker.
Menns overdødelighet skyldes ikke at de forsømmes av helsevesenet, men i at også når det gjelder evnen til risikovurdering – som på mange andre områder i livet – er vi menn oppsatt med en forholdsvis mye enklere løsning enn kvinner.
Så hva er dette problemet med finansiering av kvinnehelse, som alle snakker om, men som likevel er så godt skjult at en pensjonert professor i helseøkonomi ikke klarer å få øye på det?
Som Kristiansen helt korrekt påpeker, blir sykehusene finansiert ved en kombinasjon av rammetilskudd og innsatsstyrt finansiering, der en gitt behandling er gitt en kode og et vekttall som bestemmer hvor mye sykehuset får fra staten for å yte en gitt behandling. Problemet ligger i at kvinnehelse gir svært dårlig uttelling i dette systemet.
En svangerskapsundersøkelse gir en DRG-vekting på 0,023, svarende til en utbetaling på 569 kroner. Dette er den fjerde laveste taksten blant totalt 125 polikliniske takster. En fosterdiagnostisk ultralydundersøkelse, som bare 25 spesialister i hele landet har kompetanse til å utføre, og som krever lang erfaring og svært avansert utstyr, belønnes med DRG-vekting på 0,032, eller 792 kroner.
Til sammenligning blir en ultralydundersøkelse av hjertet hos en anginapasient, noe enhver kardiolog kan utføre, belønnet med en DRG-vekting på 0,053, eller 1311 kroner.
Hvis du spør Kristiansen om dette, vil han muligens påstå at disse kodene og vektingene er basert på tall som sykehusene selv rapporterer inn, og slik reflekterer de reelle kostnadene knyttet til de ulike behandlingene. Hvis man imidlertid går etter og spør litt nærmere (og tro meg, vi har spurt!) kommer det frem at det i disse kostnadsanslagene ikke inngår hverken lønn til spesialistene som utfører undersøkelsene eller innkjøp og vedlikehold av høyspesialisert utstyr, noe som er pussig, siden dette utgjør hoveddelen av kostnadene for helseforetaket.
Forskjellen, påstås det, skyldes ulikt forbruk av engangsutstyr.
Påstanden er altså at man ved en ultralydundersøkelse av hjertet hos en anginapasient bruker 519 kroner mer på engangshansker og papirhåndklær enn ved en fosterdiagnostisk ultralydundersøkelse!
Her begynner man å ane at dette kanskje ikke er et system som er laget for å gi korrekt og balansert refusjon til helseforetakene, men for at politikere skal kunne fraskrive seg ansvaret for de prioriteringene de gjør. Og for at pensjonerte professorer i helseøkonomi skal kunne latterliggjøre debatten om prioritering av kvinnehelse.
La meg gi honnør til kvinnehelseutvalget, som har satt finansiering av kvinnehelse på dagsordenen, og forsikre DNs mannlige lesere om at behovet for å tenke nytt rundt dette er høyst reelt. Gutter, såpass skylder vi våre mødre, koner og døtre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.