I norske fengsler er det cirka 150 kvinner, som utgjør rundt fem prosent av de innsatte. Selv om det er få kvinner som havner i fengsel i utgangspunktet vet vi, og har visst lenge, at disse kvinnene har dårligere soningsforhold enn menn.

Mangel på tilstrekkelig helsehjelp er et tilbakevendende problem. En av parolene i årets 8. mars-tog er «Sykere av soning – bedre helsetilbud til kvinnelige innsatte nå!» Dette er ikke egentlig en politisk parole, dette er et spørsmål om ivaretagelse av grunnleggende menneskerettigheter.

Adele Matheson Mestad
Adele Matheson Mestad (Foto: Charlotte Førde Skomsøy)

FNs kvinnekonvensjon, som Norge er bundet av, forbyr diskriminering basert på kjønn. Konvensjonen skal beskytte både mot direkte, indirekte, strukturell og sammensatt diskriminering. Et forbud mot usaklig forskjellsbehandling følger også av vår egen grunnlov.

Mathilde Wilhelmsen
Mathilde Wilhelmsen (Foto: Charlotte Førde Skomsøy)

Retten til helse er en grunnleggende menneskerettighet. Innsatte har selvfølgelig samme krav på helsehjelp som alle andre. Manglende helsehjelp i fengsel kan i noen tilfeller være så alvorlig at det utgjør brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Der mangel på helsehjelp leder til forsterking av psykiske problemer, er det dessuten økt risiko for tvangsmiddelbruk slik som isolasjon og beltelegging. Også slik maktbruk kan i seg selv stride mot menneskerettighetene. Dette er ikke en teoretisk problemstilling.

Norge har i flere saker de siste årene blitt holdt ansvarlig for å ha brutt forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling av innsatte. Et eksempel er en kvinnelig innsatt på Bredtveit, som flere ganger hadde blitt holdt i belteseng, på det lengste i 42 timer sammenhengende. Hun hadde vært naken deler av tiden, frøs, og måtte gjøre fra seg i et bekken.

Det er vanskelig å tenke seg noe mer ydmykende, og særlig i en situasjon hvor man i utgangspunktet ikke har det bra. Staten hadde altså brutt en av de mest alvorlige menneskerettsbestemmelsene, den som skal verne om menneskets iboende verdi, verdighet og integritet.

Man kan lure på om en kvinne som må beltelegges i 42 timer i strekk, er frisk nok til å være i fengsel i utgangspunktet, eller om hun fikk hjelpen hun hadde krav på før situasjonen ble så akutt. I en rapport utarbeidet på vegne av Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2021 ble det avdekket at mange kvinner opplever å ikke få helsehjelpen de behøver, og at de ofte blir raskt sendt tilbake til fengsel etter opphold på psykiatrisk sykehus.

Mange kvinner opplever som følge av dette å bli en kasteball i systemet, som igjen fører til isolasjon og en forverring av deres helsetilstand. I praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen er det eksempler på at slike saker fører til at stater domfelles for brudd på menneskerettighetene.

Denne risikoen er godt kjent, og har vært påpekt av både nasjonale og internasjonale kontrollorganer i årevis, blant annet av NIM. Kritikken knytter seg til flere forhold.

Fengslenes ressurssituasjon gjør at mange innsatte sitter innelåst på cellen store deler av døgnet. Sivilombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet har funnet at kvinner oftere enn menn har fått redusert utetid på grunn av bygnings- og bemanningsmessige forhold.

Sivilombudet har også pekt på at kvinner har dårligere tilgang på utearealer og aktiviteter enn menn. Et klagebrev fra tolv innsatte ved Bergen fengsel tegnet et trist bilde: de kvinnelige innsatte satt innendørs, og så på at de mannlige innsatte spilte fotball, jogget og grillet utenfor.

Et tilleggsproblem er at de fleste fengselsplasser for kvinner er på Østlandet. Dette betyr at mange må sone langt fra nære venner og familie, i motsetning til hva situasjonen gjerne er for menn. JURK har dokumentert store utfordringer gjennom en årrekke, og pekt på at kvinnelige innsatte er særlig utsatte når det gjelder kontakt med familie og venner, tilgang på informasjon, utdannelse og arbeid, trening, bygninger, isolasjon og forberedelser til livet etter soning.

Dårlige soningsforhold for kvinner er først og fremst uholdbart for den enkelte. Det er likevel også negativt for samfunnet ellers hvis de innsatte ikke rehabiliteres, men blir løslatt med større helsemessige og sosiale problemer enn de hadde i utgangspunktet.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl har uttalt at kvinner skal ha trygge og likeverdige forhold i fengsel, og at regjeringen prioriterer dette arbeidet. Dette haster, både for den enkelte og samfunnet. Det finnes nemlig ingen saklig grunn til å systematisk behandle kvinner i fengsel dårligere enn menn. Nå må kvinner får det tilbudet de har krav på – også i fengsel.

De kvinnelige innsatte satt innendørs og så på at de mannlige innsatte jogget og grillet utenfor.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.