Sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad, skriver i en kronikk i DN 13. juli at alternativet til frontfagsmodellen er alles kamp mot alle, i betydningen at hvert enkelt fagforbund forhandler uavhengig av forhandlingsresultatet i konkurranseutsatt industri.

Kapitalismens normaltilstand er økende ulikhet.

Det Bjørnstad ikke reflekterer rundt er den alles kamp mot alle som foregår internasjonalt. Så lenge arbeiderne kun organiserer seg nasjonalt og tar egen konkurransekraft med i betraktningen når de forhandler, gjerne i konstruerte interessefellesskap med stat og og kapital som i Norge, så er disse arbeiderne i en alles kamp mot alle.

Norske verftsarbeidere konkurrerer eksempelvis med med tyrkiske og nederlandske verftsarbeidere.

Slik trues norske reallønninger ikke bare av forhold i Norge. Synker reallønnen blant en annen stats arbeidere, enten det skyldes valutasvekkelser, “nye og moderne” ansettelsesformer, eller nedjusteringer av lønningene, så etableres en ny, og lavere standard på verdensmarkedet som frontfagsmodellen "må" inkorporere "til alles beste".

I perioden fra 1945-1973 hvor veksten i den vestlige verden var høy og lønnsandelen gikk opp ga det mening å argumentere for frontfagsmodellen. Perioden 1945-1973 var imidlertid unntaket, ikke regelen. Kapitalismens normaltilstand er økende ulikhet.

Så lenge rammeverket fagbevegelsen opererer innenfor forutsetter at arbeidere av ulik statstilhørighet fortsetter å konkurrere mot hverandre er det ingen grunn til å forvente at dette endrer seg og frontfagsmodellens merittliste vil bli kortere år for år.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.