Da jeg bestemte meg for å bli aktiv i Blindeforbundet, 20 år gammel, var det fordi jeg ønsket meg en trygg sosial arena med likemenn. Jeg hørte om spennende prosjekter, hyggelige arrangement og godt samhold.
Men i et tidsrom på ca ett år opplevde jeg å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet i varierende grad tre ganger. Alle episodene fant sted på arrangement i regi av Blindeforbundet.
Første gang dette skjedde meg, var det en eldre mann som ble svært nærgående etter at vi hadde pratet sammen. Han berørte meg på upassende steder og tok ikke hensyn til at jeg sa nei. Da han senere ble konfrontert med det han hadde gjort, brukte han synshemmingen sin som unnskyldning for sin nærgåenhet.
Etter den første hendelsen som fant sted på mitt første arrangement, varslet jeg Blindeforbundet sentralt. Jeg kunne ikke få meg til å tro at det hadde skjedd. Jeg følte nærmest at jeg betraktet en utenforstående. Jeg prøvde å si til meg selv at jeg hadde overreagert, noe jeg i dag ser på som en fornektelsesmekanisme.
Venner som var en god støtte i perioden og representanten fra Blindeforbundet sa at det var bra at jeg sa fra, at jeg var modig, at det var viktig at slike saker ble tatt tak i, men det tok tid før jeg fant ut at det ikke ble gjort noe med saken. Da mistet jeg all tillit til forbundet.
Jeg snakket med flere som opplevde en lignende håndtering av opplevelser uten å vite hva mer som kan gjøres. Tomhet og mistillit preget oss i lang tid.
Etter den første hendelsen ønsket jeg å snakke åpent om det som skjedde for at vi skal bli mer bevisst på ting knyttet til dårlig organisasjonskultur. Det var jeg tydelig på helt fra starten.
Blindeforbundet sa det beste var å begrense hvem jeg fortalte det til; mest av hensyn til meg. I ettertid forsto jeg at det var for å bevare et plettfritt omdømme.
Det endte med at jeg tidde og pakket meg inn i mange lag med vonde følelser og selvforakt. Jeg føler stadig at jeg prøver å beskytte meg selv. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, verken for andre eller meg selv. Å vise mennesker rundt meg tillit, å knytte relasjoner er fremdeles en stor utfordring for meg.
Da en ny episode inntraff drøyt ett år senere så jeg ingen grunn til å melde fra.
Det vanskeligste har ikke vært episodene, men følelsen av å være alene, å føle at ingen syntes det var verdt å håndtere. Hvis jeg ikke hadde hatt gode venner vet jeg ikke hvordan det hadde gått.
Vi trenger en trygg arena med plass til alle, med takhøyde for å ta opp både store og små ting.
Målet virker så uendelig langt unna, men jeg er overbevist om at det er et oppnåelig mål, og vi er mange som ønsker å gå veien, helt til vi får den arenaen med en god og trygg organisasjonskultur som ble forespeilet oss fra begynnelsen.
Norges Blindeforbund svarer:
Kronikkskribenten er en av kvinnene som er omtalt i DN Magasinets dokumentar 10.mars.
Der svarer forbundsleder Unn Ljøner Hagen i Norges Blindeforbund at forbundet ikke kan leve med at det skaper utrygge møteplasser.
– Hvis vi nå har en ukultur, må vi som organisasjon komme den til livs. Vi må få en trygg organisasjonskultur, se på strukturene og oppfordre alle til å komme med de sakene de har. Man kan henvende seg til meg, sentralstyret, Trygghetsgruppen eller ledelsen. Vi vil sørge for at varslene er anonyme og at de vil bli behandlet, sier Hagen.
Hun varsler full gjennomgåelse av hvordan Blindeforbundet håndterer seksuell trakassering.
– Kvinner forteller at de ikke tør å dra på Blindeforbundets arrangementer lenger. Hva gjør dere med det?
– Dette tar vi veldig alvorlig. Det er satt på sakskartet, sier Hagen.
– Flere sier at hensynet til Blindeforbundets omdømme er så viktig at negative saker blir tiet i hjel og ikke håndtert. Stemmer det?
– Det er ingenting som er viktigere for Blindeforbundet enn at vi har en trygg organisasjonskultur. Selv ikke omdømmet er viktigere enn det at alle skal føle seg trygge.
– Men er det noe i påstanden?
– Jeg vet folk er veldig opptatt av Blindeforbundet, de er glade i organisasjonen sin. Så jeg er ikke overrasket over å høre den påstanden. Vi jobber hele tiden med å få et positivt omdømme, så vi snakker om mye om det. Omdømme betyr mye. Men det betyr ikke at vi ikke skal ta opp det som er problematisk. Det er en sår påstand, men det er ikke en fremmed påstand, sier Hagen.
Hun oppfordrer alle som opplever noe vanskelig, til å sette seg selv først, ikke tenke på forbundet.
– Blindeforbundets omdømme kan ikke stå i veien for at vi sørger for en trygghetskultur. Vi skal satse på åpenhet, sier Hagen, som blant annet har hyret krisepsykologer i etterkant av DNs dokumentar.(Vilkår)