Jusstudent Pamir Ehsas har i sitt svar i DN 20. juli skrevet nettopp den type emosjonelle innlegg som jeg kritiserer i min kronikk i DN 18. juli: Jeg står for en «kald» migrasjonslinje, og jeg fremsetter påstander uten empirisk belegg.

Han på sin side påstår – helt uten det belegget han etterlyser – at alle som kommer over Middelhavet er flyktninger, ikke migranter; at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er langt verre enn alle andre steder i verden; og at det er uforståelig at jeg skriver at ukontrollert massemigrasjon vil ødelegge Europa.

Jeg står hverken for en «varm» eller «kald» migrasjonspolitikk; jeg påpeker implikasjonene av massemigrasjonstrenden. Kommer det mange millioner migranter til Europa, bryter våre velferdsstater sammen. Vi så destabiliseringstendenser under migrasjonssjokket i 2015, for eksempel kom det flere tusen over Storskog om vinteren, noe som førte til meget store problemer for norsk politikk.

Statistisk sentralbyrå har tall på sysselsetting for innvandrere som viser at alle ikke-europeiske grupper ligger langt under norsk sysselsetting. Belastningen på velferdsstaten ved ukontrollert migrasjon inn er ikke bærekraftig på sikt, slik migrasjonseksperten professor Grete Brochmann har vist i de offentlige utvalgsarbeidene hun ledet.

Illegal migrasjon kan ingen stat tillate i lengden – enhver stat må ha kontroll på hvem som er på territoriet. I disse terrortider er dette spesielt viktig, men generelt er det slik at den enkelte stat selv bestemmer om man skal ha migrasjon inn. For tiden har ingen europeiske land en slik politikk.

De som søker politisk asyl og får avslag, er juridisk forpliktet til å returnere. Unndrar man seg denne plikten, må man tvangsreturneres på norske skattebetaleres regning. En tvangsretur – som burde være helt unødvendig dersom man respekterer rettsstatens prinsipper – koster svært mange tusen kroner.

I Abbasi-casen jeg nevner ble returen umuliggjort av sykdom, men det betyr ikke at den ikke skal gjennomføres senere. Siden Ehsas er jusstudent er han klar over betydningen av at loven er lik for alle og at lovlige vedtak implementeres, spesielt når alle rettsinstanser har sagt sitt. Da aksepterer vi rettens avgjørelser lojalt.

De fleste som kommer til Europa i dag er migranter, ikke flyktninger, slik han påstår. Forskningsarbeidene til Paul Collier i Oxford viser dette, for eksempel Exodus fra 2014 og Refuge (sammen med Betts) fra 2018.

Det er heller ikke de fattige som kommer, slik Ehsas påstår. Forskeren Khalid Koser finner at de aller fleste bruker smuglertjenester, og gjennom å undersøke mer enn 600 kilder har han funnet at gjennomsnittskostnaden for en afrikaner opp til Europa er 6533 dollar (forskningen er publisert i International migration, 2016, Oxford U Press). Dette stemmer med tall fra Interpol/Europol på cirka 3000 euro per person (belyst i min bok Hard Power in Hard Times, Palgrave, 2018). Koser sier at «the very poorest people (…) simply cannot afford to move» (s. 35).

Migrantene kommer primært fra et meget rikt kontinent, Afrika, med vekst på fem prosent i snitt årlig og med umettede markeder – altså er fremtiden lys dersom man får bukt med korrupsjon og vold. Det er ingen grunn til å migrere fra Afrika til Europa, tvert om trengs ressurssterk ungdom i sine egne land.

De aller fleste land i verden er farligere og fattigere enn Norge og resten av Europa. Men dette gir ingen grunn til migrasjon, tvert om. Latin-Amerika er i krig hvis vi ser på antall drepte (krig definert som mer enn 1000 drepte per år) i land som El Salvador, Honduras og Mexico, men løsningen er ikke migrasjon ut.

Det er det heller ikke i Afghanistan.

Kriger tar slutt, land utvikles. At man har det relativt verre enn i Europa, er et skinnproblem.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.