Slutterklæringen fra Nato-toppmøtet 14. juni peker på en rekke «systemiske utfordringer» og «systemiske trusler», særlig fra Kina, og viser til at fremvoksende stormakter utfordrer den etablerte og regelbaserte verdensordenen.
Begrepene i Nato-dokumentet er kanskje forståelige i seg selv, men gir mest mening hvis man kjenner til den mørke fagtradisjonen som disse begrepene stammer fra. Innenfor tradisjon, kjent som «strukturrealismen», ser man på fellestrekk ved de største, og kanskje uunngåelige, krigene opp gjennom historien.
Teoretikeren A.F.K. Organski forsøkte allerede i 1958 å forklare storkriger med utgangspunkt i økonomisk utvikling. Organski brukte nasjonalprodukt som et mål på makt, ikke minst fordi det er lettvint, og undersøkte utviklingen i stormaktenes nasjonalprodukt forut for store krigsutbrudd. Fire storkriger ble ettergått – Den fransk-prøyssiske krig, Den russisk-japanske krig og de to verdenskrigene. I alle tilfellene viste modellene et slående sammenfall mellom økonomisk utvikling og krigsutbrudd. Fellestrekket var at en dominerende økonomiske makt ble innhentet av en raskt voksende utfordrer. Sannsynligheten for at denne økonomiske sammenhengen var tilfeldig, anslo Organski selv til 1:10.000.
Ifølge Organskis «Power Transition Theory» kan sammenhengen forklares med at den dominerende makten som regel har etablert en verdensorden til sin fordel, men at utfordreren vil ha interesse av å endre på spillereglene så snart den kommer i en tilstrekkelig maktposisjon. Den ustabile og konfliktfremmende tilstanden som oppstår når en økonomisk stormakt raskt innhentes av en annen, beskrev Organski omtrent slik Nato-landene omtaler dagens internasjonale situasjon.
En annen høyaktuell teoretiker er George Modelski, som formulerte sin «Long Cycle Theory» på 1970-tallet. Modelski påpekte at det har vært flere ulike verdensordener etter at det globale politiske systemet oppsto, rundt år 1500. Hver orden vedlikeholdes av en stormakt, eller verdensmakt, som ivaretar strukturer for å løse ulike internasjonale utfordringer. Et gjentagende trekk er at hver verdensorden varer i drøye 100 år før den erstattes av en ny. En global orden er mest effektiv når den er relativt nyetablert, altså når en fersk verdensmakt løser globale problemer som andre land ikke greier å håndtere hver for seg. Verdensmakten, og den ordenen som den leder, blir imidlertid gradvis mindre relevant etter hvert som makten utjevnes og andre land søker å ta mer ansvar selv. Typiske forvarsel om at en eksisterende orden er i ferd med å gå til grunne, vil være økende nasjonalisme og rivalisering om status og regionalt lederskap, ifølge de snart 50 år gamle tekstene til Modelski.
Modelski beskrev verdensordenenes vekst og fall som uunngåelige sykluser, og i overgangene mellom syklusene bryter det oftest ut en storkrig. Dersom Modelski faktisk fant en slik lovmessighet da han forsket på dette, vil neste storkrig inntreffe på 2020-tallet (Modelski anså USA for å ha ledet verdensordenen helt siden første verdenskrig). I våre dager, med andre ord.
Organski og Modelski inngår i en tradisjon vi kjenner som «strukturrealismen» innenfor faget internasjonale relasjoner. Tradisjonen kjennetegnes ved at den forklarer staters adferd ut fra endringer i maktfordelingen, og maktfordelingen alene. Kenneth Waltz, en annen sentral teoretiker innenfor tradisjonen, vedgikk at man finner forklaringer på staters adferd og mellomstatlig konflikt også på andre analysenivåer. Statslederes personligheter spiller inn på adferd, det samme gjør for eksempel innenrikspolitiske forhold eller motstridende ideologier og kulturer. Men forklaringer på individ- og statsnivå er utilstrekkelige, ifølge Waltz. Maktfordelingen – det han omtaler som «strukturen» og en forklaring på systemnivå – vil alltid være en underliggende og premissgivende årsak til krig, mente han.
Fagtradisjonen har fått sin renessanse i en tid da Kina er i ferd med å innhente USA som verdens største økonomi. Også teknologisk og militært anses Kina for å utfordre verdensmakten og vesten, som har vedlikeholdt det vi gjerne kaller for den regelbaserte, eller liberale internasjonale ordenen. En USA-ledet orden kan synes stadig vanskeligere å opprettholde.
I de siste årene har flere teoretikere tørket støv av strukturrealismens årsakssammenhenger. De tegner alle et pessimistisk fremtidsbilde. John Mearsheimer og Graham Allison, to tungvektere innenfor Internasjonale Relasjoner-faget, er blant dem som ser for seg en nær sagt uunngåelig krig mellom USA og Kina. Konflikt har nemlig vist seg svært vanskelig å unngå når en dominerende makt søker å beholde en etablert verdensorden mens en raskt voksende stormakt settes i stand til å utfordre den.
Disse teoriene og teoretikerne har naturlig nok utallige kritikere, men det er likevel betegnende så vel som tankevekkende at Nato-landene nå tyr til begreper fra denne dystre tradisjonen når verden og fremtidsutsiktene skal beskrives.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.