I disse dager er husdyrene sluppet ut i utmarken og bidrar til å holde artsrikdommen i naturbeitemarkene ved like. Slik har det vært siden steinalderen.
Utgangspunktet for dette husdyrholdet var en forståelse av at mennesket er en del av naturen. Skal vi overleve, må vi spille på lag med omgivelsene våre.
Dette landet er praktisk talt nesten bare utmark og de eneste som kan gjøre utmarken til menneskemat er husdyrene. Slik har årtusener med flittige drøvtyggere og utmarksslått lagt grunnlaget for vår overlevelse, og Norges natur er blitt formet gjennom et samspill med mennesker og beitedyr.
Det siste hundreåret har fokuset skiftet fra utmarken til de cirka tre prosentene av landet som er fulldyrket. Parallelt med dette har en urban forståelse av begrepet natur kommet til: Naturen skal være vill og vakker og uberørt.
Paradoksalt nok er denne tilsynelatende respektfulle måten å se naturen på, samtidig en trussel både mot naturens og vår egen overlevelse. Når idealet er ikke-bruk, så gror Norge igjen.
Den gamle naturbeitemarken benyttes stadig mindre. Etter hvert «glemmer» vi at den norske naturen har fått et særpreg nettopp i samspillet med oss og husdyra våre. Og selv om mange husdyr sendes på beite også i år, så blir de stadig færre.
Utmarksbeiting presses av utbygging og rovdyrpolitikk. Og klimapolitikk. For kua og sauen har kommet i vanry. Kjøtt er blitt fymat.
Blant de første som ropte varsko, er turistnæringen: «Hm. Landet ser ikke bra ut lenger.»
Vi kulturlandskapsbiologer roper også varsko: Vi er i ferd med å sage over grenen vi sitter på. Blir de beitende husdyra borte, forsvinner slåtte- og naturbeitemarkene og deres artsmangfold, som i lang tid har gjort det mulig for folk å leve her.
De gamle slåtte- og beitemarkene spiller en nøkkelrolle blant annet for humler og andre villbier. Bestanden av disse pollinatorene har sunket drastisk. Dette truer matproduksjonen.
De blomsterrike slåttemarkene har praktisk talt forsvunnet, men naturbeitemarkene rommer mange av de samme blomstene som slåttemarkene og kan fortsatt sørge for mat og husrom for villbiene. Men det er avhengig av at utmarken fortsatt beites slik at naturbeitemarkene ikke gror igjen.
Gresset i naturbeitemarkene har dype røtter og transporterer karbon ned i røttene. Beiting øker karbontransporten
De artsrike slåtte- og naturbeitemarkene er også en levende minnebok om tusener av år med respektfull gjensidighet mellom folk og natur. Så mange som fjerdeparten av de truede artene i Norge har sitt tilhold her og fortsatt finnes mange ville utgaver av våre viktige kulturplanter i disse kulturmarkene.
Kanskje genene deres gjemmer på egenskaper som vil være avgjørende nødvendige når klimaet endrer seg?
Nyere forskning viser også at naturbeitemarkene trolig spiller en rolle i klimaregnskapet. Til forskjell fra Amazonas, hvor karbonopptaket hovedsakelig skjer over bakken, så skjer det viktigste av karbonopptak i klodens nordlige strøk nede i jordsmonnet. Gresset i naturbeitemarkene har dype røtter og transporterer enkelt forklart karbon ned i røttene. Beiting øker denne karbontransporten.
Husdyr som beiter i utmarken slipper med andre ord ikke bare ut metan, men har også en positiv effekt på klimaregnskapet.
Nå når klimaforandringene gjør det vanskeligere å dyrke mat, har FN bedt verdens land om å utnytte sine muligheter for økt matproduksjon. Da bør det lille innmarksarealet som finnes her i landet brukes til menneskemat og vinterfôr – ikke til beite.
Og utmarksressursene bør benyttes til beite – noe som gir kortreiste kjøtt- og melkeprodukter av høy kvalitet med mer flerumettet fettsyrer og antioksidanter enn tilsvarende produkter basert på innmarksbeite og kraftfôr.
Naturbeitemarkene en nøkkel til et åpnere landskap, sikring av biomangfold, økt matproduksjon og økt karbonopptak i gressmarker.
Alt dette er innen rekkevidde, om landbrukspolitikken legges om så den igjen tar utgangspunkt i våre naturgitte forutsetninger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.