Mitt innlegg om at subsidiering av kraftkrevende industri har unnsluppet søkelys og debatt i forbindelse med den pågående stramme energisituasjonen imøtegås av Nils E. Stamland i Inovyn 15. september. Der er det noen faktafeil og fortielser som må påpekes. For det første: Mitt tall på drøyt 17.000 sysselsatte i kraftintensiv industri i 2017 er ikke tallmagi, men SSBs eget. At Stamland av SSBs tabeller regner seg frem til at det tvert imot er 50.000 sysselsatte, er i så fall en interessant utvikling som nok har gått mange hus forbi, inkludert SSB selv.

Videre poengterer han at kraftkrevende industri inngår langsiktige kraftavtaler på kommersielle vilkår. Det er korrekt – strømprisen i seg selv subsidieres ikke lenger. Det han imidlertid unnlater å nevne, er alt det andre: Sektorens 40 TWh betaler ingen eller minimal elavgift, sektoren har redusert nettleie i forhold til annen virksomhet og husholdninger, anslått av Statnett til cirka 50 prosent, men det som vil gjøre størst utslag fremover, er den nye ordningen for CO2-kompensasjon for 2021-30, som ble godkjent av Esa 7. september, kunngjort gjennom en nøktern pressemelding.

Forrige ordning for CO2-kompensasjon for 2013–20 kostet cirka syv milliarder kroner, altså cirka én milliard per år. Den nye ordningen anslås av Klima- og miljødepartementet å ville koste 100 milliarder kroner for tiårsperioden. Hundre. Milliarder. I snitt ti milliarder kroner per år.

Argumentasjonen for at ordningen i det hele tatt eksisterer, er å demme opp for såkalt karbonlekkasje ved at industriproduksjon flyttes til regioner uten klimakvoter. Det stilles imidlertid spørsmål ved den reelle effekten av dette. SSB finner ingen kvantifiserbar dokumentasjon på at det faktisk fungerer, og stiller også spørsmål ved om resultatet uansett ville stå i stil med kostnaden.

Med andre ord skal det nå pøses titalls milliarder inn i en ordning med tvilsom virkning, drevet av kraftforbruk i virksomheter som til sammen sysselsetter rundt 17.000 personer i Norge.

Her har mektige krefter og lobbyister gjort en god jobb som må synliggjøres.

Jeg underkjenner selvsagt ikke verdien av produksjonen fra kraftintensiv industri, men stiller imidlertid spørsmål ved om den er så mye mer høyverdig og berettiger så mye bedre vilkår og mer støtte enn annen næringsvirksomhet.

Kraft bør heller anerkjennes for å være en salgbar verdi i seg selv, som attpåtil er eid av fellesskapet – skal vi måtte betale bedrifter for å bruke den?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.