DNB forteller sine to millioner kunder at offentlig tjenestepensjon er gull som ble til gråstein. DNBs Stian Revheim uttaler i DNB nyheter 4. februar at privat ansatte kan «forvente dobbelt så mye mer penger enn offentlige ansatte», fordi deres pensjonssparing reguleres med avkastning og ikke med lønnsvekst.

DNB konkluderer både med at offentlig pensjon er dårligere enn før, og at den er lavere enn privat tjenestepensjon.

Steinar Fuglevaag
Steinar Fuglevaag (Foto: Birgit Dannenberg)

Det er overraskende at DNB gir en upresis og feilaktig beskrivelse av pensjonsordningen for over 900.000 offentlig ansatte. Det bør banken korrigere.

Jon M. Hippe
Jon M. Hippe

Det Revheim prøver å si med metaforen om gull og gråstein, er at de offentlige ansatte som får lønnsregulering av sin sparing, har gråstein, mens de privat ansatte som får all avkastning, har gull. Men for å kunne trekke denne konklusjonen har Revheim utelatt sentrale opplysninger.

Dette er ikke gode råd til personkundene i DNB og spesielt de mange offentlig ansatte blant dem.

For å underbygge denne nyheten benytter DNB en lav fremtidig lønnsvekst på to prosent og sammenligner denne med en avkastning på 5,75 prosent. Det burde ikke være behov for å benytte denne typen triks for å få frem poenget.

Verre er det at flere viktige kvaliteter ved den offentlige ordningen er utelatt. Disse må tas med når man sammenligner hvor mye som spares og hva man til slutt vil få i pensjon. Det for å kunne gi et rimelig og relevant bilde av hva offentlig og privat ansatte vil få i pensjon.

Verdien av forutsigbarhet og trygghet må også settes opp mot risikoen med individuelt ansvar for avkastning.

I offentlig tjenestepensjon spares det mer enn for de fleste med privat tjenestepensjon. Offentlige arbeidsgivere betaler inn nesten dobbelt så mye, for halvparten så mange ansatte.

Det reelle sparenivået i offentlig tjenestepensjon kan overstige maksimalgrensene for sparing i privat innskudds- og hybridpensjon.

Offentlig ansatte født i 1963 eller senere har også en integrert AFP-ordning, som i privat sektor. Dermed vil de ytterligere spare tilsvarende et innskudd på fire-fem prosent av lønn, årlig. AFP-en vil være lønnsregulert, og man har avtalt en betinget tjenestepensjon som tetter hullene i privat AFP.

Les også Fuglevaags innlegg fra i fjor: Bedre forvaltning av tjenestepensjon er mulig – og finnes

Et annet trekk ved offentlig tjenestepensjon, og den private hybridpensjonen, er at det er såkalt forsikrede pensjonsordninger, med deling av risiko. Dermed får man høyere utbetaling enn i en ren spareordning.

Til gjengjeld kan ikke den oppsparte kapitalen arves.

Revheim peker korrekt på at beholdningen ikke kan arves i offentlig pensjon, men unnlater å ta med at ytelsene blir høyere, og at det i offentlige ordninger er etterlattepensjon.

En forsikret ordning medfører dessuten at det innbetales mer for kvinner enn for menn, og at man sikrer en lik og livslang pensjon for begge kjønn. Kjønnsnøytral, livslang pensjon er en mulighet som finnes også i privat tjenestepensjon. Det er blant annet er et tema i lønnsforhandlingene i kultursektoren, og den er innført i private barnehager. Det illustrerer at man kan se en slik ordning som god og ønskelig også i privat sektor.

Det er andre sider ved offentlig tjenestepensjon som hører med i en sammenligning med privat tjenestepensjon. Vi minner om at tidligere rettigheter og pensjoner er garantert regulering. Det bidrar til forutsigbarhet og mulighet for å planlegge med et forventet pensjonsnivå. I tillegg har man en god uførepensjon, gunstige opptjeningsregler og sikring av opptjening blant lavtlønte.

Når Revheim konkluderer med at privat ansatte kan «forvente dobbelt så mye» som offentlig ansatte, er han langt unna å gi relevant informasjon eller gode råd. Hans konklusjon bygger på særskilte forutsetninger og at forskjeller i sparenivå og andre kvaliteter i den offentlige ordningen underslås.

Påpekningen av at avkastningen ikke tilfaller medlemmene i de offentlige ordningene er imidlertid riktig. Avkastning på den offentlige pensjonskapitalen er viktig. Den tilfaller arbeidsgiverne og reduserer deres kostnader. At ansattes organisasjoner støtter dette, kan forstås som et bytte der arbeidsgiver får meravkastning, mens arbeidstagerne får en garantert regulering og en forutsigbar pensjon på et høyt nivå.

Tidligere var det en tommelfingerregel at offentlig ansatte med full tjenestetid fikk om lag 70 prosent i pensjon. Morgendagens pensjonister vil fortsatt kunne nå dette nivået. Det spørsmålet DNBs Revheim egentlig burde stilt, er om offentlige ansatte burde bytte til seg full avkastningsregulering mot lavere sparing og kvalitet i den offentlige ordningen.

Vi kan bare spekulere i hvorfor DNB ønsker å omtale den nye offentlige pensjonsordningen som gråstein. Hvis noen skulle være i tvil: Partene i arbeidslivet og Arbeids- og sosialdepartementet visste godt hva de gjorde da de forhandlet frem en ny pensjonsordning i offentlig sektor.

Offentlige arbeidsgivere betaler inn nesten dobbelt så mye, for halvparten så mange ansatte

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.