Eva Grinde spør i DN den 27. juli om hvorfor Det Norske Veritas (DNV-GL) godkjenner omdiskuterte tester. De testene som nevnes er Diversity Icebreaker og Myers-Briggs Typeindikator. Det er første gangen jeg ser det settes kritisk lys på Veritas’ selvoppnevnte funksjon som kvalitetsgransker av psykologiske tester. Det var på tide.
Jeg har aldri skjønt det faglige grunnlaget for at Veritas skulle ta på seg en slik oppgave. Alle personlighetstester er omdiskuterte. Hvorfor skal kjøpere av slike tester bry seg om testen er godkjent av Veritas eller ikke?
Der er det «to uavhengige fagfolk» som er satt til å være dommere over hvilke tester som holder mål. Det burde være en lett oppgave for fagfolkene: Ingen gjør det. Da snakker jeg om de målene brukerne av testene har – at testene skal hjelpe dem til å finne «rett mann på rett plass» eller gi hjelp til «personlig utvikling».
At testene holder en bra nok teknisk kvalitet, er valide og reliable, slik EFPA krever, er ikke nok. Testene må også vise at de duger i praksis. Det gjør de ikke. Psykologien har utviklet metoder og samlet inn data i enorme mengder. Hva er resultatet? Jo, det er sånne små, signifikante funn som er litt bedre enn tilfeldigheter. Det duger ikke i praksis.
Personlighetstestene egner seg best til underholdning, slik de alltid har gjort. I Norge er vi blitt underholdt av dette siden den første testboken kom på markedet i 1937 («Vil du vite hvem du er?»). En gruppe av svært kompetente fagfolk, blant de beste i verden, skrev for få år siden at testene «er null verd». Og at vi fortsatt blir lurt. Selv har jeg skrevet utfyllende om personlighetstester i boken Fasettmennesket (2016).
Jeg synes DNV bør holde seg til sine båter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.