Når man ser manglende opprydding eller vedlikehold i det offentlig rom bør enten noen minnes på å gjøre jobben sin eller så handler det om en kontrakt som bør skrives på nytt. Et inntrykk av at slurv blir stadig vanligere kan forklares med økende utkontraktering av mange oppgaver.

Enhver kontrakt er grunnleggende ufullstendig og selv de beste kontrakter lar seg ofte vanskelig håndheve. Dette har jurister og samfunnsøkonomer kjent til i årtier. Og næringslivet har forstått det enda lenge før.

Problemet med å styre etter kontrakter er nettopp en viktig grunn til at store bedrifter er store. Man ansetter eller kjøper opp leverandører. Da har man det siste ordet i en uenighet og slipper tidkrevende og kostbare rettstvister om stort og smått.

Å forstå hvilke typer av oppgaver som bør gjøres av bedriften eller den offentlige etaten selv og hvilke som lettest kan settes ut på kontrakt er et eget fagfelt. Jeg er ikke overbevist om at denne kompetansen finnes i mange offentlige etater. Jeg tviler også på at følgende er tilstrekkelig godt forstått: Det er ikke først og fremst kontrakten og de rettslige sanksjonsmulighetene som følger av denne som holder leverandører på matta.

Det som best sikrer tilfredsstillende leveranser er utsiktene til kontraktsfornyelse. Men dette forutsetter både at leverandøren tjener brukbart på kontrakten og at han har planer om å forbli i det aktuelle markedet.

I dagens omskiftelige næringsliv med lag på lag med underleverandører som ofte har utenlandske eiere, driver sosial dumping eller har kort levetid, virker denne mekanismen dårlig. Med de rigide reglene for offentlige anskaffelser som følger av implementerte EU-direktiver har en leverandør usikre muligheter for kontraktsfornyelse på rimelige vilkår selv om han skulle gjøre en god jobb i inneværende periode. Han kan nemlig bli grovt underbudt av en annen leverandør som har gjort overoptimistiske kostnadsanslag, driver rovdrift på sine ansatte eller lover mer enn han vet at han kan holde.

Motivasjonen til å levere godt er derfor ofte for dårlig.

Forretningsadvokater er gjerne godt kjent med problemet, men lever av rettstvister. Ofte lever de svært godt.

Blant samfunnsøkonomer som har satt seg inn i problemstillinger rundt ufullstendige kontrakter, finnes det nok adskillig bekymring og skepsis når nye tjenester skal ut på anbud. Men samfunnsøkonomer flest skyr offentlighetens lys og frykter å bli rødmalt.

Det paradoksale resultatet blir at de gruppene som har mest rede på hvordan markeder virker – og feiler – trekker seg tilbake og lar markedsoptimistiske politikere og byråkrater styre den norske butikken.

Kloke hoder mener at det beste med konkurranseutsetting er at man tvinges til å tenke gjennom hvilke behov man egentlig har. Men man tenker dessverre ofte ikke langt nok. Hvor lenge skal et nedblåst veiskilt bli liggende på bakken til potensiell fare før det fjernes?

Hvor skjevt kan man tillate at en offentlig benk monteres før man ber installatøren gjøre jobben om igjen?

Og hvor store humper kan vi tillate på forholdsvis nylagte motorveier til milliarder av kroner?

Dette er noe ganske tilfeldig eksempler på forhold som både kunne og burde vært regulert i kontrakter men som enten ikke er det eller uansett ikke håndheves godt nok. Bør man da ha tillit til at barn, syke og gamle som ikke kan snakke for seg, skal få den omsorgen vi ønsker og faktisk er villige til å betale for?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.