Allværsjakken og badeanlegget er begge eksempler på at norsk privat næringsliv i handels- og tjenestenæringen blir møtt med ulemper når de skal ta opp den knallharde konkurransen med utenlandske konkurrenter og offentlige aktører.

Da lillebror og jeg var barn var vi opptatt av rettferdighet. Saftglasset skulle være like fullt, og ingen fikk tyvstarte i spill og konkurranser. Det ligger i de fleste av oss fra tidlig av. Men som voksne møter vi stadig på underlige og uforklarlige urettferdigheter, som er litt mer komplisert å rette opp i.

Tolltull på allværsjakken

Driver du klesbutikk i dag, er det vanskelig å forstå hvorfor du skal betale en tekstiltoll på 10,7 prosent, mens dine utenlandske konkurrenter som selger samme produkt fra en nettbutikk slipper dette. Den samme allværsjakken koster altså mer i en fysisk butikk Norge, enn i en utenlandsk nettbutikk på grunn av tekstiltollen. Et tollvern på tekstilprodukter hører til en svunnen tid, som da Fredrikssons Fashion hadde sin glansalder, og det var et poeng at Pia og de andre syerskene produserte et produkt som var konkurransedyktig i hjemlandet.

Slik er det ikke lenger. Fra å være et vern, har det nå blitt en konkurranseulempe som gjør at norsk tekstilhandel ikke lenger konkurrerer på like vilkår. Norske myndigheter bør ikke holde seg med en slik urettferdig avgiftspolitikk som setter norske arbeidsplasser på spill.

Regelløse smutthull

For å legge ytterligere stein til byrden, er det også forskjell kravene på som stilles til aktører som selger til det norske markedet. Norsk faghandel kan ikke leve med at utenlandske digitale salgsplattformer tar en voksende del av markedet i Norge uten å måtte forholde seg til produktkrav, miljøkrav og forbrukerrettigheter, slik norske handelsbedrifter gjør.

Norske og europeiske myndigheter må sørge for en ansvarliggjøring av aktørene som pumper billige og i noen tilfeller giftige produkter inn i det norske markedet. Vi spiller på samme brett, men med ulike regler. Sånn kan vi ikke ha det.

Problemstillingen begrenser seg ikke bare til varehandelen og utlandet. Treningsbransjen får ikke konkurrere på like vilkår med offentlige aktører. Bølgen, et badeanlegg i Drøbak, mottar kommunale overføringer for sitt treningssenter. Mens 45 prosent av private treningssentre sliter med likviditeten, kan ikke det kommunale treningssenteret gå konkurs.

Kommunen konkurrerer altså ut private aktører og lager hindre for privat verdiskaping.

Like vilkår er løsningen

Norske klesbutikker og treningssentre er noen av bransjene som har møtt store utfordringer under de myndighetspålagte nedstengningene. Vi er takknemlig for at fellesskapet har stilt opp for å redde virksomheter og arbeidsplasser. Nå vil virksomhetene tilbake til å tilby sine produkter og tjenester i konkurranse med hverandre, og med spennende nyheter og tilbud. La dem gjøre det, men på like vilkår.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.