14. august 2019, dagen før Indias nasjonaldag, ved overrekkelse av den rykende ferske boken min, «Det moderne India», uttalte en representant for det indiske embedsverket i Norge til meg at de opplever at den røde løperen rulles ut overalt hvor de går, men ikke i Norge. Tvert imot opplever han Norge som ekstremt rasistisk og som et land hvor rasismen er satt i system, og jeg ble utfordret til å adressere rasisme på høyeste hold. Jeg ble forfjamset og måtte si at «jeg hører hva du sier, men jeg vil du skal vite at jeg aldri har opplevd rasisme».
Jeg ble veldig satt ut av samtalen og hadde problemer med å få sove i flere dager etterpå. Rasisme! I Norge? I mitt fantastiske Norge som mine indiske foreldre flyttet meg med til da jeg var tre år gammel.
2019 var året alt endret seg for meg. Frem til 2019 hadde jeg levd i en trygg, privilegert og beskyttet boble. Store deler av livet har jeg fått servert det beste Norge har å tilby på et gullfat. Som ung student og leder for den internasjonale studentfestivalen ISFiT fikk jeg jobbe med statsministre, nobelkomiteen og hadde direkte linje til UD og andre departement. Fikk penger slengt etter meg av alle departement. Jeg var en av to stykker som ble ansatt i Geelmuyden Kiese det året jeg ble ansatt. Etter GK ville en fra McKinsey ha meg over til dem. Etter åtte år i utlandet, etablerte jeg EnteringINDIA med mål om å bli en ledende stemme på India-Norge. I 2019 kom jeg ut med fagboken Det moderne India.
Jeg ble gitt muligheter og opplevde aldri at hudfargen min var et issue. «Sky was the limit for meg». Hemmeligheten lå kanskje i å være en del av systemer hvor det kun var én ting som betydde noe: Merits.
Og sånn trodde jeg Norge var. At alle nordmenn var sånn. Åpne, trygge, smarte og rause. Mitt Norge. Mitt fantastiske Norge.
Nysgjerrigheten min ble dog vekket etter uttalelsen til indiske diplomater. Og det har fått meg til å tenke. Undre meg. Kan det være sånn at rasismen faktisk er satt i system i Norge?
Jeg prøver å rulle film. Hvordan har møtene med internasjonalt orienterte offentlige kontorer i Norge vært sammenlignet med møter med tilsvarende kontorer i Danmark og Sverige. Spesielt tenker jeg på statsminister Modis besøk til Sverige i 2018. Kunne det jeg opplevde under Modis statsbesøk i Stockholm ha skjedd i Norge?
Jeg sendte en epost til svensk UD hvor jeg forklarte at jeg skriver en bok om India og at det ville være stort for meg å treffe den indiske statsministeren for å stille ham et par spørsmål. Jeg mottar et hyggelig svar hvor detaljert program er lagt ved. Hun gir meg mobilnummeret sitt mens vi fortsetter en dialog på hvilke deler av programmet og møter de kan ta meg med på. Da jeg ankommer Stockholm, spør hun meg om jeg kan tenke meg å bli med på flyplassen for å motta statsminister Modi. Hvem vil ikke takke ja til en slik invitasjon?! Topp service fra første epost, til Modi forlater Sverige.
Vel. Dessverre er jeg 100 prosent sikker på at noe slikt som dette aldri ville skjedd her, gitt mine erfaringer med det offisielle Norge. Det jeg er blitt møtt med er mer usynlig og mindre håndgripelig, ikke i møte med politi og passmyndigheter, men i mine profesjonelle samarbeid med det jeg trodde var internasjonale, meritokratiske organisasjoner. Forslag til forretningssamarbeid og prosjektutvikling er blitt møtt med forsøksvis arroganse, nedlatenhet eller morsomme kommentarer som: Er du spion? Du snakker så godt norsk? Kjenner du noen i India da? Hvorfor skal du være med på dette? Vi kan ikke se at du passer inn. Dette er kun noen få, snille eksempler.
Jeg er dog heldig i og med at jeg jobber med næringslivet, hvor holdningene heldigvis er adskillig mer oppdatert og i samsvar med den tiden vi lever i. Men; man kan jo spørre seg. Hvis en som meg som er så ressurssterk blir møtt på denne måten, hva opplever mindre ressurssterke innvandrere i møte med offentlige internasjonale kontorer?
Jeg har brukt mye tid på å se tilbake på livet mitt det siste året. Søkt kunnskap og innsikt. Ringt rundt og forhørt meg. Spesielt to begreper fattet min interesse:
- Gate keepers: Personer som jobber i institusjoner fungerer ofte som portvakter. De er med på å definere hvem som er innenfor og hvem som ikke er innenfor.
- Etnisitet. Der hvite privilegier finnes, er det samtidig ikke noen straff for ikke å bry seg om personer med en annen hudfarge (eller andre minoriteter), for å bagatellisere den daglige motgangen de møter, eller for å unngå å se eller høre alle måtene de blir gjort maktesløse på. Hvite privilegier gjør at en dominerende hvit gruppe får være normen, modellen. Og medlemmene av denne gruppen slipper å stå til rette.
Og jeg undrer meg mer enn noen gang:
Hvordan kan det ha seg at nedlatenheten og arrogansen er så gjennomgående? Har jeg bare vært uheldig, eller har jeg ikke vært flink nok? Eller kan det være at Norge er et land hvor rasismen er satt i system?
Hvis ja: Vel, da må det tas fatt i. På høyeste hold.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.