Etter syv magre kommer syv fete år, heter det Bibelen. Slik synes det i grunnen å være, også i det 21. århundre: Vi startet dette årtusenet med historisk lave råvarepriser, som ble avløst av en sterk prisperiode fra 2007-2013, før prisene igjen falt tilbake og bunnet ut sommeren 2020. Men fra høsten 2020 begynte prisene å stige på råvarer generelt.
Og nå, i juni 2021, tyder det meste på at vi går inn i en periode med høye råvarepriser igjen.
Koronatiltakene og nedstengingen har vært en katalysator for kraftfulle endringer som lå og ulmet. I et globalt marked med «just in time»-levering tåles ikke mye forstyrrelse før prisene stiger, både på transport og varer.
Effekten av at koronatiltakene, som i første omgang ga treghet i alle systemer, for dernest å øke vareetterspørselen i økonomien, har vært formidabel. Vi gikk fra en tjenesteøkonomi tilbake til en vareøkonomi. Nå gjaldt det å skaffe seg utstyr til hjemmekontor, bygge på og bygge om for å tilpasse seg en ny hverdag, og bygge anneks på hytta.
Og alle trenger flere biler nå som kollektivtransport ble og blir frarådet. Koronatiltakene er råvarestimulerende, og fremmer ikke delingsøkonomi og «lean living».
Dette kommer oppå en fundamental drivkraft for særlig industrimetall, og overgangen til fornybar energi er i praksis en metallifisiering av økonomien. Den er ikke forberedt gjennom økt utvinning og tilpasninger til den økte etterspørselen av metaller. Snarere tvert om. De som er mest opptatt av fornybar energi, er også mest imot nye gruver.
Det er ikke rart at industrimetallindeksen (LME) er på all-time high. Og med stadig økte miljøkrav tar det tid å få ny gruvevirksomhet gang.
Også det mer anstrengte forholdet til Kina spiller inn. Nå aksepterer ikke Vesten lenger den store avhengigheten av Kina, hverken i form av vanlige og sjeldne metaller, eller kritisk teknologi, som telekom eller halvledere til elektroniske løsninger.
Vesten har endelig innsett at å betale for Kinas industrialisering og gjøre seg avhengige av dem på stadig flere områder, er en taperstrategi. Det betyr at man nå skal reversere 30 års overføring av teknologi og produksjonskapasitet til Østen. Da vil det måtte bygges mer produksjonskapasitet i Vest. Mange land vil også satse på å ha visse bufferlager av strategiske varer som følge av muligheten for en ny kald krig.
Dette innebærer en ressurs- og tidkrevende tilbakevending til hva vi så før murens fall, mer regionale verdikjeder og større lagre. Vesten går fra «just in time» til «just in case». Verdikjedene må i større grad regionaliseres og gjøres mer oversiktlige, og «feel-good»-forestillingen om globalisering har fått en knekk. Det er råvarepositivt.
Kombinert med at Kina selv må ta grep for å redusere sterkt miljøskadelig produksjon, vil råvarene, og det foredlede metallet til denne utbyggingen, komme fra andre steder, og der er det lite ledig kapasitet.
Nå importerer Kina ikke bare soya, men også mais, i stort omfang
Til tross for at Det internasjonale kornrådet (International Grain council, IGC) venter rekordhøst av korn i år, med 2292 millioner tonn (ikke inkludert ris), anslår det at forbruket likevel vil bli hakket høyere.
En av årsakene er Kina er tilbake som stor importør etter at landet har fått svinepesten under kontroll. Nå importerer Kina ikke bare soya, men også mais, i stort omfang. Og når oljeprisen stiger, blir mais også mer verdifull i form av bioetanol. Skjør balanse gjør at prisene blir svært væravhengige fremover.
Samtidig ser vi sterkt økende priser i internasjonal skipsfart. Den kom ute av forrige råvareboom med en stor flåte, som har gitt lave priser i en del år. Det har sanert skip, og gitt lite nybygging. Sammen med stadig nye utslippskrav, er kapasiteten nå langt under etterspørselen.
Koronatiltakene forsinker alle prosesser, fra lasting og lossing, til tilbakeføring av containere til havn og eksportbedrifter i Kina. Samtidig er varebehovet rekordhøyt. Det fører til høye skipsrater for særlig containerskip og bulk, og knapphet på containere. Dette tar det tid å sveise seg ut av.
Oppå dette kan vi legge sterk underskuddsbudsjettering i verdens regjeringer for å bygge seg ut av koronakrisen med nye veier, jernbane, og offentlige investeringer. Mens sentralbankene trykker penger og holder likvideten oppe og rentene nede, slik at det er penger til alt – ennå en stund.
Forrige råvaretopp er i hovedsak forklart med Kinas etterspørselssjokk i markedene for å realisere sin formidable oppbygging av eksportindustri og boliger og infrastruktur i eget land.
Denne gangen er det hele verden som skal omstilles til fornybar energi, samtidig som beredskapens tilbakekomst og den kalde krigens logikk igjen skaper behov for mer lager og flere fabrikker verden over, og varer har for kortere eller lengre tid erstattet tjenester.
Det synes klokt å forberede seg på at høye råvarepriser er kommet for å bli – en stund.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.