I Magasinet 23. januar har avisen en artikkel om regnskapsførere og deres kunder. Jeg leste den med undring og forskrekkelse. Min bakgrunn for dette er 15 år som leder av regnskapskontor (1972 til 1986) og som leder for en av landets to bransjeforeninger for regnskapsførere i enda lengre periode.

I artikkelen driver man en blanding av latterliggjøring og forherligelse av regnskapsførerne som yrkesgruppe – basert på utsagn fra et lite antall utøvere. Samtidig drives det en sterk latterliggjøring av bransjens kunder – små og store næringsdrivende, og her er det ingen forbehold. Bare latterliggjøring.

Jeg var leder på Løten Regnskapskontor fra 1972 til 1986, og etter det administrativ leder for den ene (og eldste) bransjeforeningen; Landslaget for Regnskapskonsulenter, LRK. Da vi tok over nevnte regnskapskontor i 1972, var nok situasjonen at målet var «et billigst mulig regnskap» fordi dette var noe som var pålagt av myndighetene. Der – som i DNs artikkel, så man bort fra det aller viktigste: Regnskapet skulle være et økonomisk verktøy som skulle bidra sterkt til at bedriften kunne drives med et best mulig økonomisk resultat for eieren.

I 1972 var det kun manuell bokføring, og i den grad kunden var interessert i regnskapet sitt, så var lavest mulig skatt et viktig poeng. Dette er nå snart 50 år siden, men av DNs artikkel kan man få inntrykk av situasjonen fortsatt er den samme.

En viktig del av det inntrykk som skapes i artikkelen, og som uten forbehold latterliggjør disse næringsdrivende, er at det er nærmest total mangel på «orden i sysakene» hos mange i kundemassen. Om det fortsatt skulle være slik, så har jo ikke regnskapsføreren gjort jobben sin med å lære kunden viktigheten av regnskapet som økonomisk styringsverktøy.

Det er heller ikke nevnt noe om bakgrunnen for at enkelte kunder kan ha en situasjon som kan forklare hvorfor det kan ha blitt slik. Det sies ikke noe om dette er vanlig i kundemassen, eller om det er unntakene. Eller om at «synderne» kan ha en meget tøff situasjon som leder av en enmannsbedrift der denne personen har et tøft liv som både bedriftsleder, den som skal gjøre alt praktisk arbeid i bedriften, og i tillegg må holde orden på økonomisk drift med bilagshåndtering etc. Nei – her gjør man sitt beste for å – unnskyld uttrykket – drite ut disse kundene.

Kjedelige og usosiale yrkesutøvere, slik fremstilles regnskapsførerne. Unntaket er en av de intervjuede, ei dame med røde støvletter med høye hæler, og negler i samme farge. Begge deler helt supert, men inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest det hele, er altså latterliggjøring. Fra min kontakt med bransjen blant annet gjennom kurs og møter over hele landet er slett ikke inntrykket slik. Sosiale, trivelige mennesker som gjerne deltok i konversasjon over ulike temaer, og gjerne var med på en dans der dette var mulig.

I mine 15 år som regnskapsfører la vi om til databasert regnskapsføring, utstrakt bruk av regnskapet som økonomisk styringsverktøy og opplæring av kundene i bruk av dette. Samtidig nokså sterk deltagelse ved eierskifte for de landbrukseiendommer der dette var aktuelt. Og samtidig – som det nevnes i artikkelen, funksjon som rådgivere i ulike spørsmål/problemer som kundene kom opp i. I sum en rolle som gode regnskapskontor bør fylle.

Jeg stiller meg spørsmålet om redaksjonen her har gjort jobben sin.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.