Min egen reise har gått fra dopaminavhengighet i alle kanaler, via nølende nedtrapping som familiefar og til en digital minimalist med ny tro på penn og papir. Jeg forstår voksne som savner bokens oppmerksomhet, og barna som trenger roligere flater hjemme og på skolen.
Spørsmålet er hvordan vi kommer dit.
Teknologi har kommet for å bli, men står ikke stille. Diskusjonen om form og bruk må være like dynamisk som teknologien selv. Svaret ligger ikke i et polarisert ja eller nei til teknologi, men hvordan vi kan finne en bedre balanse, i skolen, på jobb og på fritiden.
Jeg liker å sortere diskusjonene langs to akser: For eller mot tech, og for eller mot sterke reguleringer. Jeg er for teknologi og for reguleringer.
Mest skremt blir jeg av de som er for teknologi, men mot reguleringer. Vi som jobber med kunstig intelligens forstår kraften i algoritmene og dataene som samles inn. Den logiske konsekvensen er at teknologi krever regulering – kollektivt, lovmessig og sosialt, og særlig i skolen.
Det er få ting republikanere og demokrater i USA enes om, men tre ting står de fast ved: Sosiale medier er dårlig for våre barns mentale helse, selskapene har for mye makt, og de bør deles opp eller reguleres. Hvis ikke norske lærere har verktøy for å slå av Instagram i timen, hvordan skal vi da beskytte barna?
Teknologer må melde seg på i debatten og delta i arbeidsutvalg ved skolene. Mange tech-problemer har dessuten en teknologisk løsning. Det er et voksende marked for «stille teknologier», som det norske selskapet Remarkable er et godt eksempel på. Hva med en norskutviklet, dedikert skole-pc for design, koding og robotikk, utviklet rundt Nordics micro:bit? Fri for dopaminoppjagende apper, rettet mot ekte digitale læringsbehov?
Lærere kan i tillegg til å lære elevene en fornuftig teknologibruk bidra til refleksjon på lærerværelse og i mediene. Hva skal til for å skape et best mulig læringsklima i klasserommet? Teknologi som forstyrrer og ikke bidrar til læring, bør skrelles bort. Vi trenger ikke skolen til å lære oss å «browse» og «scrolle». Vi trenger skolen for å lære å konsentrere oss om å lære.
Foreldre bør gi lærerne et mandat til å fikse problemene. En diskusjon for eller mot sosiale medier ender ofte i skyttergraven, men man kan likevel dra diskusjonen i mer konstruktiv retning.
På Korsvoll skole i Oslo har vi prøvd ut noe vi har kalt «Klassens teknokart»: En gruppe foreldre deler klassens foreldre mellom seg og tar en prat med hver av dem om påstander de vil teste ut, som at «barn under 12 ikke bør se Youtube alene» eller «foreldrene bekymrer seg for mye om tech». Det tar ikke lang tid før man sitter igjen med femti påstander man sender ut som et nettskjema og som foreldrene kan stemme over anonymt.
Oftest sitter man igjen med rundt ti påstander de fleste er enige om, som et grunnlag for å finne løsninger. I tillegg gir foreldrene i en klasse et klart oppfølgingsmandat til lærere og skole.
Politikere må stramme inn i form av reguleringer. Problematisk teknologibruk er ikke et privat anliggende, men en kollektiv utfordring. Som voksen teknolog vet jeg hvor avhengighetsskapende teknologien er laget, og at designet er gjort helt bevisst. At den er optimalisert for profitt, er ikke ensbetydende med at den når samfunnsmessige mål. Da må reguleringer til.
Forskere bør i større grad gis anledning til å forske på bruken av digital teknologi. Hvordan dokumenter vi endringer i konsentrasjon, motorikk, syn og søvn? Vi har brukt hundretalls millioner på forskning på matsikkerhet. En tilsvarende satsing for å forstå våre forutsetninger for helse og velvære i en digital virkelighet blir minst like viktig. Den bør finansieres via Forskningsrådet.
Filosofer, jurister og språkfolk: Hvilke begreper kan vi ha om individuell frihet og ansvar i virkeligheter der vi lett kan predikeres, sannsynliggjøres og også manipuleres? Hvilket språk trenger vi for å referere til tech-utfordringer med letthet, slik eskimoene visstnok har tredve ord for snø?
Nye allianser. For å skape endringer for storsamfunnet trenger vi at de ulike kreftene jobber på tvers av siloer, og jeg er ganske sikker på at et tverrfaglig samarbeid ville utløst mye energi i form av nye løsninger.
En start kan være å begrense sosiale medier i skolen. Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt prøver i The Atlantic å forklare årsaken til økningen i selvmordsrate og depresjon hos unge jenter. Etter eliminasjonsmetoden står han igjen med at den mest aktuelle forklaringen er utbredelsen av sosiale medier som et speil for egen utilstrekkelighet.
«Speil, speil på veggen der, er det jeg som er minst perfekt i landet her?»
Haidt foreslår derfor at skole og foreldre jobber sammen på lokalplan for å utsette barnas inntog på sosiale plattformer frem til videregående skole. I alle fall til bedre reguleringer er på plass. Kan vi se for oss noe tilsvarende i Norge?
Nytt dyr trenger nye gjerder. Målet er ikke å fjerne det som er bra med teknologi, for det er mye som er bra. Som lykkelig eier av et titall mikrokontrollere, en 3D-printer og mange gode spill kan jeg skrive under på det. Denne posisjonen fører likevel altfor lett til konklusjonen om at «slik er verden nå, vi må ta det gode med det onde og henge med».
Men sosiale medier representerer faktisk noe helt nytt som vi bør stoppe opp ved. Et nytt og annerledes dyr. Bøker, aviser, radio, tv og det tidlige internettet skapte friksjoner, men innhold ble levert til en mottager. Forskjellen er at teknologiselskapene samler persondata og bruker den kynisk til å skape avhengighet, målrette og forme, i den grad at det går utover autonomi og frihet.
Sosiale medier er ikke medier, men reklamenettverk som vet for mye om deg og meg. Her ligger den store forskjellen. Derfor bør vi ikke bare fortsette livene våre og tilpasse oss til verden slik den er. Vi må stille krav til teknologi slik at vi får det gode uten å få det onde med på kjøpet.
Og vi må gjøre det sammen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Sosiale medier er ikke medier, men reklamenettverk som vet for mye om deg og meg