Det er lett å bite på venstresidens populistiske retorikk rundt begrepene velferdsprofitører og «bestemor på anbud». Ut fra det gode SV-slagordet «fakta har makta» er det synd at Velferdstjenesteutvalget i sin rapport ikke kommer inn på følgende to temaer:

  • Hva det offentlige kan spare på å bruke private aktører i tillegg til offentlige aktører.
  • På hvilken måte overskudd i private velferdsbedrifter gjennomgående i neste omgang kommer samfunnet til nytte.

Først et par utgangspunkter: Nordmenn flest er enige i at mange velferdstjenester skal betales over statsbudsjettet. Det er også enighet om at ansatte i offentlig og privat velferdstjeneste er akkurat like flotte. Litt avhengig av hva man legger i velferdstjenester, er det også bred enighet om at noen type tjenester ikke egner seg for private aktører, som grunnskole eller politi.

Andreas Mellbye
Andreas Mellbye

La oss derfor begrense diskusjonen til eldreomsorg, barnehager, rusbehandling og visse typer legetjenester.

At den radikale venstresiden på ideologisk grunnlag er imot private aktører er en ærlig sak, selv om det er på kanten til uærlig å fornekte hvordan samfunnsutviklingen har vært i de land som praktiserer en slik ideologi, herunder innen velferdstilbud.

At mindre dogmatiske politikere også er imot private aktører (som et tillegg til offentlig tilbud), er mer påfallende. La oss begynne med noen utgangspunkter her også, som alt egentlig er sikret gjennom lovverk og anskaffelsesregelverk: Selvsagt skal ansatte i private velferdsbedrifter ha anstendige og markedsmessige lønns- og pensjonsvilkår. Men det bør ikke være slik at ev. lavere lønn og pensjon enn i det offentlige i alle tilfeller og per definisjon er uakseptabelt.

Og selvsagt skal mottagerne av tjenestene (brukerne) få gode og trygge tilbud. Atter selvsagt bør ikke de private bedriftseierne tjene uforholdsmessig mye på offentlig finansierte tjenester.

På disse premisser er det overraskende at knapt noen andre enn Anne Lindboe (i DN 15. desember) har reist spørsmålet om hva det offentlige kan spare på å la private aktører få en andel av det offentlig finansierte velferdstilbudet. Som omtalt av Lindboe, har Agenda Kaupang regnet ut at det offentlige sparer 2,3 milliarder kroner i året bare ved å la private drive barnehager, fremfor at disse barnehagene var kommunalt drevet. Dette gjelder som nevnt kun barnehager.

Velferdstjenesteutvalget, eller SSB, burde regne på de sannsynlige offentlige besparelser, dersom man ut over barnehager også tok med eldreomsorg, rus m.v. Dette særlig fordi erfaringene fra offentlig finansiert privat virksomhet tilsier at berørte parter gjennomgående er vel så fornøyd hos en privat aktør som en offentlig.

Hva er da problemet med «bestemor på anbud», dersom privat tilbud viser at bestemor og hennes nærstående er vel så fornøyde, at sykefravær og andre trivselsindikatorer tilsier at også ansatte vel så fornøyde, samt at det offentlige i tillegg sparer milliarder av kroner?

For besparelsesproblematikken begrenser vel problemet seg i realiteten til at særlig Fagforbundet ikke ønsker konkurranse og dermed press på medlemmenes ansettelsesvilkår og annen ressursbruk. Det er påfallende at ikke flere gjennomskuer dette.

Les også innlegget fra Mette Nord, Fagforbundets leder: Nyttig kunnskapsmangel?

Når det gjelder private aktørers fortjeneste, er det et sunt instinkt at private velferdsaktører ikke bør ha supergevinst, selv om de sparer det offentlige for store beløp og brukere og ansatte er vel så fornøyd. Men også her burde seriøse styringspartier, som er opptatt av offentlige finanser, være mer faktumorienterte. Man kan alltid finne unntakseksempler på vulgærkapitalisme og folk som velter seg i privat luksus på fellesskapets midler. De fleste opplyste mennesker vet likevel at fortjeneste i privat næringsliv, og de fleste bedriftseiere, i hovedsak bidrar positivt til samfunnet.

Hva er da galt med å være velferdsprofitør, bortsett fra at ordet er belastende?

Og dertil: Når private aktører både kan tjene penger, ha fornøyde brukere og ansatte, og spare det offentlige for store beløp, hva sier det om effektiviteten og kostnadene i de offentlige velferdstjenestene?

Tør motstanderne av offentlig finansiert privat velferd be SSB eller tilsvarende miljøer finne «fakta har makta»-svar på disse spørsmålene?

Dersom svarene er som jeg tror, kommer vi neppe dit at man snakker om skattegenererende private aktører som tar samfunnsansvar, og at hensynet til bestemor går foran interesseorganisasjoner og lobbyister innen offentlig sektor.

Men kanskje debatten kan bli litt mer nyansert?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.