Velferdstjenestene er til for innbyggerne, og brukerne er de som må stå i sentrum, ikke systemer eller ideologier. Men for noen later det til at det er viktigere å forhindre profitt for private velferdsaktører, enn å sikre valgfrihet og best mulig tjenester for innbyggerne.
Eldrebølgen treffer snart Kommune-Norge, og det vil gi store kvalitets-, kapasitets- og kostnadsutfordringer. Riksrevisjonen kritiserte nylig i en rapport kvaliteten og tilgjengeligheten i norsk eldreomsorg, og fremover vil kravene til bedre kvalitet helt med rette øke fra både de eldre selv og deres pårørende.
Det er behov for 38.000 nye årsverk i helse- og omsorgssektoren innen 2028 og rundt 30.000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2030, ifølge en ny rapport fra et utvalg nedsatt av Spekter og NHO. I 2060 vil vi være tre ganger så mange over 80 år som i dag. Samtidig må norsk økonomi omstille seg.
Offentlige utgifter vil overstige inntektene fra og med 2030, og gapet vil deretter øke med fem milliarder årlig. Har vi da råd til å utestenge private fra å bidra til å løse utfordringene?
Jeg mener nei og vil advare mot et tilnærmet offentlig monopol. Historien viser at vi får mindre produktivitetsvekst, innovasjon og effektivitet om én aktør er for dominerende på et felt. Det gjelder i alle marked, og derfor trenger vi konkurransetilsyn og regler som hindrer monopoldannelse.
Det er for eksempel bra for innbyggerne at vi ikke kun har ett flyselskap som flyr i Norge. Den samme logikken mener jeg også bør gjelde for offentlig eldreomsorg. Og kanskje særlig siden incentivet til å gjøre det bedre, i offentlige monopol ikke er opprettholdt av profittmulighetene.
Konkurranse mellom ulike aktører gir incentiver til mer effektiv drift. Det gjelder særlig for private aktører med såkalt «profittmotiv», siden effektiv drift må til for å skape overskudd.
At noen effektiviserer driften eller finner bedre løsninger, har smitteeffekter også til andre, inkludert de som ikke er «profittmotiverte», som det offentlige. De vil kunne lære eller inspireres av løsningene, og vi får «institusjonell læring».
Velferdsmiks med både kommunale, ideelle og private gir lavere kostnad for skattebetalerne og best kvalitet for innbyggerne.
Noen forsøker å stemple private med at det eneste motivet er å tjene penger. Det stemmer åpenbart ikke. De aller fleste av oss ønsker å bidra til å løse oppgaver og hjelpe mennesker, og noen ganger kanskje på en litt annen måte enn det offentlige. Hjertelaget er jevnt fordelt, og mange private starter sine virksomheter nettopp fordi de har gode ideer, eller ser behov for andre måter å gjøre ting på.
Men private aktører har selvsagt også et motiv om å tjene penger, og det må man gjøre for å ikke gå konkurs. En advokat, tømmermann eller privatpraktiserende fastlege gjør jobben sin både fordi han eller hun liker det, men også for å tjene penger. Det må ikke mistenkeliggjøres og lages et inntrykk av at det er galt å ville tjene penger på å levere gode og seriøse tjenester.
Behovet som privat næringsliv har for en positiv bunnlinje, må utnyttes på rett måte. Private aktører må gis incentiver til å produsere med høy kvalitet, og levere etter det offentliges og brukernes ønsker, og det må merkes på bunnlinjen om man ikke gjør det. Det er nok også mye av bakgrunnen for at vi ser at private er mer opptatt av brukerperspektivet enn det mange offentlige virksomheter er. Private er avhengig av at kunden er fornøyd.
Det offentlige må med gode bestillinger sørge for at bedriftene kan få et sunt resultat og overleve, slik at man får forutsigbarhet for tjenesteleveransen, men samtidig sikre at overskuddet ikke blir uforholdsmessig høyt.
Den største gevinsten av å benytte private aktører får kommunen selv, ifølge NHO: 84 prosent av de totale gevinstene tilfaller kommunen, som får lavere kostnader. Statens gevinstandel er fire prosent, fra skatten på bedriftenes overskudd. Og overskuddet til bedriftene er 12 prosent av de totale gevinstene.
Regneeksempelet illustrerer at selv med «profitt», eller overskudd, som kaller det i andre sektorer, går det meste av gevinsten til det offentlige.
Det er altså både rasjonelt og riktig å ha konkurranse og mulighet for profitt også innen velferdstjenestene. Anbud og konkurranser utformet på riktig måte gir bedre tjenester til en lavere kostnad. I møte med eldrebølgen vil en velferdsmiks være bedre enn et tilnærmet offentlig monopol på velferdstjenestene.
Konkurranse stimulerer og gjør alle aktører bedre, og det gir både valgfrihet og økt kvalitet til brukerne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.