Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
INDISKRET SJARME? Toppminglingsutøvernes årlige høydepunkt: Aschehougs hagefest. Her en populær ordfører Fabian Stang. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix
INDISKRET SJARME? Toppminglingsutøvernes årlige høydepunkt: Aschehougs hagefest. Her en populær ordfører Fabian Stang. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix les mer

Endelig mandag

Mingel, klirr og iskald angst

Hvem kom på den vanvittige ideen at det er fint å bruke en sensommerkveld på å dynke seg i alkohol sammen med kolleger, bransjefolk og jobbkontakter?

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Landets toppminglings­utøvere har akkurat lagt bak seg et av årets høydepunkter: Aschehougs store hagefest. Men man trenger ikke frekventere hverken forlagshager, Fafo-fest eller Norges Banks årsmiddag for å ha solid mingle-erfaring. Selv her på det trauste berget er denne høyrisikable omgangsformen i ferd med å bre om seg, også i det gemene arbeidsliv.

Veldig mange sier at de hater small-talk. De er ikke noe gode på det, sier de. De foretrekker dype samtaler med nære venner i stedet. Av den rolige og fortrolige typen. Ah, herlig, tenker vi, og nikker. Vi er ikke alene.

Men i det siste har jeg fått en nagende mistanke. De snakker ikke sant. Som gode nordmenn vil de ikke for sitt bare liv gå for å være opptatt av å bygge nettverk og av å se-og-bli-sett. De er redde for å virke overfladiske, glatte og amerikaniserte. Derfor «hater» de minglefester. Men det er koketteri. Hvordan har det seg ellers at de virker så belevne og ledige der de vandrer sømløst fra den ene til den andre, stadig stødige på sine stiletter til tross for gratis sprudlevann på fjerde timen? Og det tilsynelatende uten å oppleve et eneste lite pinlig øyeblikk av typen der samtalepartneren hever blikket ørlite over din høyre skulder, kremter, unnskylder seg og går midt i ditt fåfengte forsøk på å holde på vedkommende med interesserte spørsmål om hva han driver med. Sorry, gitt. Ikke interessant nok.

Og det er klart. Det ER lettere for statsministre, krimforfattere og popstjerner å trives på store minglepartyer. De opplever neppe like ofte at folk begynner å skrape utålmodig med føttene. I stedet kan de uforferdet følge det 30 år gamle rådet til den amerikanske suksesskonsulenten Michael Korda, å stille seg i et hjørne i utkanten av mingleområdet og la festen skylle innom i løpet av et par timer, uten å selv måtte bevege seg. La fluene komme til flue­papiret så å si. Og selv om dette utvilsomt både er overlegent og elegant, kan det for mange av oss fort bli en smule ensomt der ute på flanken. Hvis vi vil unngå for mange late-som-målrettede vandringer til toalettene, eller at vi i pur lettelse plutselig hiver oss om halsen på en halvgod kollega vi faktisk så på kontoret for en time siden, så må vi se oss om etter andre strategier. Kanskje må vi en tur til USA likevel.

I sommer tilbragte jeg en uke i den velfriserte lille byen Palo Alto som er vokst opp rundt Stanford-universitetet utenfor San Francisco. Byen ligger midt i sagnomsuste Silicon Valley og huser hitech superstjerner som Googlesjef Larry Page, Facebookgründer Mark Zuckerberg, og Yahoo-topp Marissa Mayer, for å nevne noen. Steve Jobs bodde der til han døde, og her bor også langt over snittet mange teknologer, forskere, venturekapitalister, investorer, gründere, markedsførere, oppfinnere og garasjegenier. Byen og området tiltrekker seg talenter fra hele verden og for mange kan livet arte seg som et eneste stort nettverks-event. Det kan høres ut som et mareritt, men er pakket inn i en borgerlig diskret sjarm og velvilje kalt «pay it forward»-kulturen. Grunnholdningen er at alle fortjener å bli møtt med et åpent sinn og en hjelpende hånd (inntil det motsatte er bevist), og uten at man forventer å få noe tilbake. I stedet «gis tjenesten videre» til en annen som kanskje er ny i byen og kan trenge en tjeneste eller en døråpner. Neste gang er det deg eller en av dine.

En yndlingshistorie ment å illustrere denne sympatiske siden av Silicon Valley er den om den unge, ukjente entreprenøren som i 1975 henvendte seg til Intel-sjef Bob Noyce og spurte ham om råd. Noyce likte gutten og traff ham jevnlig over noen år, og hjalp ham blant annet med å etablere sitt første firma. Den ukjente entreprenøren var Steve Jobs.

«Pay it forward-kulturen gjør økosystemet smartere», sier Stanford-foreleser i entreprenørskap, Steve Blank. Og er man på mingletreff i Silicon Valley er det ifølge lokale kjennere overhodet ikke uhøflig å gå fra en person til den neste etter to minutter – det er uhøflig å la være. Man skal nemlig ikke «okkupere» en person, men la andre slippe til.

Men her hjemme har de færreste et særlig bevisst forhold til small talk-regler og minglekultur. Det kunne ha hjulpet alle som sliter med mildt fremskreden mingle­panikk. I stedet heller vi innpå og lar det stå til. Det har selvfølgelig også sin sjarm. Men den er ikke alltid så diskret.

Les også:

Jobb og ledelse Kultur Fabian Stang Aschehoug Forlag Karriere Endelig mandag
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.