Det virkelig sjokkerende er ikke at folk blir voldtatt, men hvor vanlig det er.
Det var i oktober i fjor at den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein ble en snakkis verden over. Kvinner i filmindustrien sto frem på rekke og rad og anklaget ham for overgrep og trakassering. I månedene som fulgte, delte vanlige kvinner verden over sine opplevelser om seksuell trakassering i sosiale medier, med emneknaggen Metoo.
Men orker vi å gå ett skritt videre? Er det faktisk rom for det?
Ida Jackson sin tekst «Kroppen snakker ut», hentet fra antologien «Det skjer nå», er et hett tema blant norske feminister nå. Der beskriver Jackson hvordan hun ble gruppevoldtatt som 14-åring. Og krever samtidig at vi må tåle trakassering- og overgrepshistoriene i langt større grad enn hva vi gjør i dag. Det gjør fysisk vondt å lese skildringen hennes. Teksten er på mange måter dypt sjokkerende. Men på et annet plan også ikke.
Og det er det som er poenget.
Mye av det som har kommet frem i kjølvannet av Metoo er blitt omtalt som nettopp «sjokkavsløringer». Det har vært utallige uttalelser fra rystede ledere som ikke kunne tro hva som har pågått rett foran nesen på dem. Det har til tider vært bisart å lese. For seksuell trakassering er ikke noe marginalt fenomen. At dette har skjedd burde egentlig ikke sjokkere noen. Provosere og forarge, ja selvsagt. Men ikke sjokkere. Og dessuten er vi så vidt i gang.
For dette går fremdeles en usynlig grense for hva som er innenfor å dele. Det finnes mange der ute som har tenkt «hvis disse Metoo-historiene har sjokkert, hva vil folk tenke om voldtekten min?». Så godt som én av ti kvinner oppgir å ha blitt voldtatt, ifølge en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. I tillegg er mørketallene store. «Men opplevelsene finnes», skriver Ida Jackson i antologien. «Og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #Metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson», skriver hun.
Jackson kommer videre med en oppfordring: «Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #Metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på samme sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.»
Det er ti år siden en sånn kvalme satte seg i meg og jeg sliter fortsatt med å formulere setninger om det med «jeg» i seg. De er blitt liggende i kladd. Men Jackson har så rett. Langt flere burde vite hvor mange det er som går rundt og bærer på en slik kvalme. Vite hvor sjokkerende vanlige vi er.
En kveld for ti år siden gikk jeg hjem fra et utested i Oslo. Glad, ung og full. Plutselig grep en fyr fatt i meg og sa «nå skal vi to hjem». Jeg ble livredd, noe en passerende vennegjeng plukket opp, så de tilbød seg å holde ham igjen mens jeg gikk videre. Da jeg hadde gått et lite stykke bestemte jeg meg for å bytte til flate sko. Plutselig sto han foran meg igjen. Illsint.
Han dyttet meg inn i et portrom, slo meg ned i bakken og satte seg over brystet mitt, så begge hendene mine lå bak ryggen hans. Han slo meg igjen og dyttet ansiktet mitt ned i asfalten. Jeg minnes at jeg tenkte «det er nå du skal slåss tilbake». Mange jenter har nok sett for seg hva de skal gjøre dersom de blir overfalt. Det hadde i alle fall jeg. Og den bunnløse sorgen over å innse at jeg ikke kunne gjøre en dritt, sitter fortsatt hardt i meg. Det eneste jeg klarte var å skrike «Jeg vil ikke», innimellom gråtende hikst og gisp etter luft.
Etter det som virket som en evighet, men som uansett var akkurat i tide, kom tre menn løpende og rev meg ut av en forferdelig situasjon, som kunne blitt enda verre.
Det som skjedde sitter fortsatt i kroppen min, ti år senere.
Når jeg i dag reagerer uventet hardt på å bli holdt fast, eller hvis jeg blir skremt, så føles det definitivt ikke innenfor å forklare det med «Unnskyld meg, jeg ble en gang forsøkt overfallsvoldtatt, så jeg takler ikke situasjoner som denne». Da er det jeg som er invaderende og ubehagelig. Det blir for intimt. Dessuten har ikke mitt traume noe verdighet ved seg, har jeg tenkt. Så jeg har heller bare vært stille. Og sånn er det for veldig mange. Den som bærer på traumet tar på seg hele ansvaret for å skåne omgivelsene for det som har rammet en. Og risikerer med det å bli utslitt og isolert av sin egen skam.
Men grov seksuell vold og voldtekt, altså langt forbi det meste av det som ble delt under #Metoo, er heller ikke noe marginalisert problem. Det rammer veldig mange. En av ti kvinner, mange av dem barn. Gutter og menn også. Det å dele historier hjelper, fordi det tvinger folk til å forholde seg til de faktiske omstendighetene. Det fjerner stigma og skam. Vi er ikke bare tall i en statistikk, vi lever helt vanlige liv, rett ved siden av deg som leser. Og som forhåpentlig også er litt kvalm nå.
Ida Jackson skriver i boken: «Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg».
Derfor må vi snakke mye mer om voldtekt. Øke bevisstheten rundt både forekomst og konsekvenser av det. Samt anerkjenne at det fremdeles eksisterer ganske horrible holdninger knyttet til seksuelle overgrep blant veldig mange. Vi må favne om. Puste inn. Lufte ut.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
