Det er på høy tid å innse at lederrollen er endret for alltid. Jeg mener vi kan gå enda lenger enn å konstatere dette, og drister meg til å si at «fremtidens arbeidsliv» er her allerede. I denne virkeligheten er ingen – og alle – ledere. Selvledelse er nemlig nøkkelen. Skal vi lykkes i fremtidens arbeidsliv må vi endre fremgangsmåte fra å ansette en haug med mellomledere som skal kontrollere arbeidsstrømmer, til å utvikle selvledelse blant alle.
I denne hverdagen blir de som har lederstillinger tilretteleggere heller enn kontrollører. Det er helt avgjørende i et arbeidsliv som preges av disrupsjon, globalisering og fleksibilitet, hvor gamle forretningsmodeller ikke lenger fungerer. Og endelig er det en som sitter i glasshus som sier fra: Tom Karp, professor i ledelse ved Høyskolen i Kristiania, har helt rett når han skriver at det er skapt en lukrativ ledelsesindustri som har som agenda å hevde at ledere er viktige (DN 4. januar).
Selvledelse kan alle få til, det er det et lederansvar å legge til rette for. Selvledelse er evnen til å styre eget arbeid og utvikling – nettopp det som trengs når vi alle, hver dag, må ta avgjørelser av betydning for vår bedrift. Når alt endres i en takt vi ikke tidligere har sett, er det helt avgjørende at en ikke må eskalere alle beslutninger i et hierarkisk system. Dette er en essensiell faktor i det nye arbeidslivet: Når beslutningstakten eskalerer, prosesser desentraliseres og jobbhverdagen er mobil og fleksibel, må tillit til at individer kan lede seg selv være grunnfestet i enhver bedrift.
Siden industrialiseringens inntog på 1800-tallet har vi dyrket frem en lederkult som dessverre fremdeles gjennomsyrer dagens arbeidsliv. Det er en stor ledelsesindustri som har egeninteresse av å holde den gammeldagse hierarkiske lederfilosofien ved like.
På samme tid som topplederne må se seg i speilet, må utdannelsesinstitusjonene gjøre det. Mange av teoriene om lederskap stemmer rett og slett ikke lenger. Høyskolene og universitetene må utvikle en betalingsmodell markedet er villig til å fortsette å betale for, før de blir «disrupted» og mister studentene sine. Det er kontinuerlig læring som vil sørge for suksess, ikke noen års «executive degree».
Utdannelsesinstitusjonenes utfordring er å finne en modell som lar arbeidstagere kontinuerlig oppdatere sin kompetanse på en måte som svarer til den nye virkeligheten.
Jeg intervjuer årlig hundrevis av håpefulle jobbsøkere til et bredt spekter av stillinger. Mange er urealistiske etter endt utdannelse, og mener de er fødte ledere. «Jeg vil ha en lederrolle» sier 22-åringen, og et flertall har «jeg er leder»-stemplet over hele cv-en sin. Jeg skylder ikke på arbeidssøkere for denne overdrevne trangen til å være en leder, men heller på vårt arbeidsliv, lederutviklere og våre utdannelsesinstitusjoner.
De verdsetter utgåtte ledelsesteorier over fagkompetanse og personlige egenskaper.
Velkommen til fremtidens arbeidsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.