Offentlige lederes suksess avhenger av evne til å oppfylle samfunnsoppdraget, og ikke av bunnlinjen. Derfor er alt snakket om konkurranse, incitamenter og New Public Management (NPM) en blindvei som skygger for meningen med offentlig virksomhet, nemlig å gjøre individenes liv bedre innenfor politisk gitte rammer.

Så enkelt og så vanskelig er hovedbudskapet til professor emeritus Victor Norman og professor Christine Meyer ved Norges Handelshøyskole (NHH) i boken «Ikke for å konkurrere», som lanseres torsdag. Begge forfattere er vel beslått med teoretisk kunnskap for å skrive en slik bok. Og med praktisk erfaring.

I november 2017 utspant det seg en spektakulær maktkamp i norsk offentlighet. I løpet av en og samme dag holdt sjefen for Statistisk sentralbyrå (SSB) Christine Meyer og finansminister Siv Jensen hver sin pressekonferanse med motstridende budskap om samme sak. Meyers friske forsøk på å omstille landets trauste statistikkbyrå endte i dramatisk kollaps for åpen scene.

Les også Meyer og Normans innlegg om boken: Ikke for å konkurrere

14 år tidligere var Victor Norman arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen. Han vakte oppsikt ved å på rekordtid få vedtatt og effektuert utplasseringen av syv statsetater fra Oslo. Evalueringen etter fem år var knusende. Nesten ingen nøkkelpersoner ble med på flyttelasset, pendling ble rådyrt, flyttingen innebar midlertidig svikt i kritisk kompetanse, og ringvirkningene lokalt var svært begrensede. Evalueringen kom for tidlig og jeg ville gjort det samme om igjen, sa Victor Norman til VG i 2009.

Det er altså to sterke, klare og egenrådige ledere med diskutabel suksess som nå øser av sine analyser og råd. Og visst har de gode poeng. For det første er forfatternes kritikk av NPM og tilhørende herligheter som avsindige rapporteringsregimer og krav til inntjening, høyst betimelig. Det blir derfor en svakhet at forfatterne ikke skisserer alternative styringsmekanismer. En eller annen type kontroll med bruken av offentlige midler er det behov for.

Boken tar til gjengjeld for seg kompleksiteten offentlige ledere står overfor, og analyserer begrensningene og mulighetene som ligger i oppdragets egenart, ressurser til rådighet, handlingsrommet gitt av eier og politikere, og urskogen av interessenter inkludert de ofte sterke fagforeningene. Et langt kapittel om SSB-striden er inkludert som «case»-studie.

Kapittelet er i seg selv et interessant dokument for hvordan det oppleves for en leder å forsøke å få til endringer i en viktig, offentlig nøkkelinstitusjon. Til tider fremstår det imidlertid som et partsinnlegg på intrikat detaljnivå. Og hovedbeskjeden er klar: SSB-sjef Christine Meyer hadde full støtte helt til det gikk opp for finansminister og Frp-leder Siv Jensen at reformene innebar å flytte på forskeren som sto bak det såkalte «innvandrerregnskapet», mot hans vilje. Meyer måtte ofres.

Les også Christine Meyer om «selektiv inkludering» Skal alle være med? dn+

En smule mer vilje til å se kritisk på egen rolle ville gjort utbyttet av å inkludere SSB-historien i boken adskillig større. For eksempel ble medlemmene i utvalget som skulle vurdere SSBs forskningsavdeling, hentet hovedsakelig fra leiren som var kritisk til SSBs forskning. Slikt bygger ikke legitimitet, og fremstår som en feilvurdering. Her har Meyer enten ikke forstått kraften i den faglige konflikten som forelå, eller forregnet seg på at en slik metode ville virke.

Det er også åpenbart at Meyer ikke tok inn over seg alvoret i LO og NHOs sterke bekymringer. Hun fortsatte å bedyre at SSB ville levere tallmateriale og prognoser til lønnsoppgjørene som før, men organisasjonene ble ikke overbevist. I beste fall sviktet det her i kommunikasjonen.

SSB-affæren kan dermed leses som en historie om en leder som nettopp ikke tolker handlingsrommet og interessentene så godt som hun ifølge bokens forfattere burde for å lykkes, selv ikke i ettertid. Det indirekte budskapet er: stå på ditt, ikke ta selvkritikk.

Det var kanskje ikke meningen. Det er i hvert fall ikke et særlig godt råd.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.