Liker du å snu opp ned på ting og gjøre noe nytt?

De færreste av oss gjør det. Fra naturens side er hjernen vår programmert til å frykte og dermed unngå, flykte fra eller slåss mot forandringer.

Klimakrisens politiske problem har lenge vært å finne i psykologien, ikke i naturvitenskap og økonomi. Tallene levner jo ikke tvil: Vi vet at klimaendringene er reelle og menneskeskapt, og vi vet hvordan konsentrasjon av CO2 i atmosfæren får katastrofale konsekvenser om vi ikke raskt begrenser utslipp.

Vi vet også at kostnaden ved slik katastrofe er betydelig høyere enn prisen for å avverge den. Likevel tviholder vi på vante måter og en fossil økonomi.

Det er hjernens skyld. Tre kognitive brister begrenser vår evne til å gjøre mer for å avverge klimakrise.

For det første har vi tapsaversjon. Det vil si at vi verdsetter det vi er i ferd med å tape, mer enn det vi i stedet kan komme til å vinne. Daniel Kahneman, psykologen som vant Nobelprisen i økonomi i 2002, har beskrevet klimaendringene som den perfekte illustrasjonen av denne svært vanlige menneskelige svakheten.

Gi avkall på noe vi liker nå, med uklar fremtidig gevinst? Nei takk.

For det andre er vi flinke til å tolke ny informasjon inn i det verdensbildet vi allerede har. Sånn kan mange i Norge mene at det er bra for klima at vi leter etter mer olje.

For det tredje er vi tilbøyelige til å reagere med sinne i møte med en trussel. Vi fornekter klimakrisen nesten like sterkt som vi fornekter døden, sier nevrolog Janis Dickinson ved Cornell University. Mye forskning tyder på at folk svarer på slike trusler med sterk aggressiv bekreftelse av identitet og gruppetilhørighet, ifølge Dickinson. Du kan sikkert komme på noen eksempler selv.

Nå er det jo likevel sånn at det blir endring uansett. Og vi står over for to muligheter, sterkt forenklet:

Den ene er at vi gjør for lite for å løse klimakrisen. Da vil svært mye forandre seg. Mer ekstremvær, store ødeleggelser, flere flyktninger og dyrere mat, for eksempel.

Den andre muligheten er at vi benytter det vinduet klimaforskerne har gitt oss. Hvis vi avkarboniserer samfunnet i hui og hast, da kan vi holde temperaturøkning og ødeleggelse på et minimalt nivå. Det vil kreve at vi forandrer mye. Det eneste vi vet, er at det blir forandring. Enten vi liker det eller ei. Det siste alternativet er forandring vi styrer, og med en betydelig mykere landing enn det første.

Så langt har vi i Norge kjempet hardt mot endring. Vi vil, når historien skal skrives, bli husket som det landet som fortsatte å lete etter olje og gass lenge etter at klimakrisen var kjent og forstått. Da EU, Kina, India og USA trappet opp sin utbygging av fornybar energi, og globale fornybarinvesteringer i 2022 tangerte de fossile, hva gjorde vi da? Da åpnet vi i Norge for flere nye olje- og gassfelt.

Jeg skjønner at det er vanskelig å snu, endre og skape trygghet for at det kan bli bra det nye også. Men det er ikke sikkert våre etterkommere vil være like forståelsesfulle.

Når forandringen nå en gang likevel kommer, kan vi like gjerne plassere frykten et annet sted. For eksempel i hvordan ettertiden vil dømme oss.

Heldigvis er hele historien ikke skrevet ennå. I desember er det klimatoppmøte igjen. Vil verdens ledere klare å holde fast på globale forpliktelser? Det gikk med et skrik i fjor, og av én viktig grunn: løfter om byrdefordeling. Landene med minst historisk ansvar for klimagassutslipp, betaler nå den høyeste prisen for klimakrise. Det finner de seg ikke lenger i, og det er lett å forstå.

Skal globale forhandlinger komme videre og globale klimaavtaler overleve, er de rike landene, som Norge, helt nødt til å ta en større del av regningen for både omstilling og tilpasning.

Kan det også være vårt ettermæle?

Denne våren har jeg deltatt i Klimafinansieringsutvalget, opprettet på initiativ fra norske bistandsorganisasjoner og ledet av tidligere klimaminister Vidar Helgesen. Vår rapport har flere forslag til hvordan Norge kan bidra til en mykere landing og en bedre byrdefordeling i verden. Det handler om å

  • bruke norske finansielle muskler til en betydelig styrking av det statlige Klimainvesteringsfondet
  • opprette et Nbim Fornybar for å investere mer i lønnsom, fornybar energi i verden
  • ta initiativ til globale garantier for grønne investeringer
  • mer internasjonal støtte til klimatilpasninger og til tap og skade.

Det beste er at alt dette kan vi gjøre uten hverken å tømme bankkontoen eller bryte handlingsregelen.

Vis alle stillinger

Vi blir unektelig det landet som hentet opp olje på overtid. Men vi kan også bli landet som brukte kraften vår enorme rikdom ga oss, til å snu globale pengestrømmer i riktig retning. Det bør være regjeringens bidrag til årets klimatoppmøte i Dubai.

Det handler ikke om å være modig. Det spørs bare hva vi er mest redde for.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.