Kvinners fruktbarhet kan aldri være en del av nasjonalregnskapet på linje med oljereservene i Nordsjøen. Staten og statsministeren har ingenting å gjøre med hvor mange barn jeg eller andre kvinner velger å få.

Stikkordet her er velger. Det å få barn er et valg. Hvor mange barn vi får er et valg. Et valg gjøres ikke i et vakuum.

Som kvinne på venstresida i politikken er jeg vant til å tenke at det personlige er politisk. Boligpriser, hverdagslogistikken, kostnadene til barnehage og SFO og mer påvirker familiers valg om de skal få barn og hvor mange. Det gjør imidlertid ikke Erna Solbergs formaninger eller perspektivmeldingen.

Norske kvinner må gjerne føde minst tre barn hver for å sikre velferdsstaten. Det var regjeringens og statsministerens budskap da perspektivmeldingen ble lagt frem i februar. Som sikkert mange husker var dette også temaet i Erna Solbergs nyttårstale i 2019. Budskapet får også gjenklang i media. I anledning perspektivmeldingen rapporterte NRK: «To yrkesaktive personer vil stå bak hver pensjonist i 2060 – mot fire i dag, ifølge regjeringens spådommer. For at brøken ikke skal bli styggere, må nordmenn få opp temperaturen på soverommet.»

Guro Korsnes Kristensen, professor i kulturstudier ved NTNU, har i en artikkel som går gjennom den offentlige samtalen om fruktbarhet i Norge de siste ti årene, vist at retorikken har endret seg. Det er nå er et økt press på særlig kvinner om å føde flere barn for å bevare velferdsstaten for fremtiden.

Perspektivmeldingen ga regjeringen en anledningen til å bygge opp under dette. For, paradoksalt nok, selv om vi og Norge blir rikere og rikere, peker regjeringen på at vi har et finansieringshull for å få råd til velferden i fremtiden. Og deler av det hullet må altså dekkes av at flere kvinner får tre barn, ifølge regjeringen. Men ikke bare det. Vi må også jobbe mer, og lengre.

Og det er her regjeringens og Finansdepartementets fremstilling krasjer med virkeligheten.

De fleste småbarnsfamilier merker jo allerede i dag at hverdagen ikke går opp. Det er ikke nok timer til at både mor og far skal jobbe fulltid samtidig som man har mange barn. Spesielt ikke hvis man på grunn av for eksempel boligmarkedet har fått lang reisevei mellom hjem, barnehage og jobb. Og da er det uholdbart at de som jo allerede ikke får hverdagen til å gå opp, eller som rett og slett ikke har råd til å få et barn til på grunn av boutgifter, barnehage eller annet, blir fortalt at de er en trussel for statsfinansene.

De fleste småbarnsfamilier merker jo allerede i dag at hverdagen ikke går opp

Det burde egentlig være unødvendig å minne en borgerlig regjering om at det finnes grenser for hvor langt inn i privatsfæren staten bør gå. Som borgere jobber vi og betaler skatt og bidrar på den måten til fellesskapet. Det er en akseptert del av samfunnskontrakten. Kvinners reproduksjon må aldri bli en del av den samfunnskontrakten.

Derfor er det også interessant å lese hva perspektivmeldingen faktisk sier blir viktig fremover. For du finner egentlig ikke noen formaninger i den om at vi må få flere barn, det er kun i den politiske retorikken til regjeringen.

De viktigste konklusjonene regjeringen selv trekker frem i meldingen er: Skape flere jobber og sikre at flest mulig er i arbeid. En effektiv og fremtidsrettet offentlig sektor. Møte klima- og miljøutfordringene med en offensiv politikk.

Og her er regjeringen og SV enige. For handlingsrommet i norsk økonomi bestemmes først og fremst av om det er ledig kapasitet. Hvis folk er arbeidsledige, må vi bruke penger for å få dem i arbeid. Som økonomen Keynes sa: Hvis politikerne tar hånd om sysselsettingen, vil budsjettet ta hånd om seg selv. Man kan ikke styre landets økonomi som om det var en husholdning.

Vi må derfor bruke kreftene og pengene på å investere i grønn omstilling og skape arbeidsplasser. Vi må også inkludere flere i arbeidslivet, mange av dem som står utenfor i dag ønsker å jobbe og kan jobbe. Slik sikrer vi velferden også i fremtiden.

Og så må vi anerkjenne og akseptere at velferden vår koster. Fordi velferdstjenester av natur generelt har lavere produktivitetsvekst enn privat næringsliv, er det både naturlig og nødvendig at vi bruker relativt sett mer penger på velferd i fremtiden, og slik høster gevinster for fellesskapet av den verdiskapingen som skjer i økonomien generelt. Det er det den norske modellen dreier seg om.

Rikere og rikere nordmenn kommer til å etterspørre velferd også i fremtiden. Og hva trekker menn og kvinner frem når de blir spurt om forutsetningene å få barn? Jo, ordninger som barnehage og SFO, at de er tilgjengelige og ikke koster for mye. Og en hverdag og et arbeidsliv som lar seg forene, der tidsregnestykket går opp.

Det, og et bedre føde- og barselstilbud, må gjerne Erna Solberg prioritere fremfor å moralisere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.