Sommersjarm på Engø

Tekst

Godt sted å være. Rustikk sjarm og rik komfort preger matsalen på Engø Gård. Foto: Øyvind Næss

Engø Gård har tatt et steg tilbake, men garanterer for stødig sensommeridyll.

En varesykkel sto henslengt på plenen, som en slags installasjon designet for å smøre den beroligende, tradisjonelle godsstemningen på Engø Gård inn hos beboerne. Men sykkelen tilhørte en spisegjest. Engø Gård er nemlig ikke alene om å dyrke tradisjon og gårdsliv på Tjøme, sommerøya for de bemidlede elitene.

– Man kan velge fra fire til syv retter. Kombinasjonene står nederst på spisekartet, men vi tilpasser gjerne hvis dere har andre ønsker, sa servitøren.

Fakta: Engø Gård

Gamle Engøvei 25, Tjøme

Telefon: 33 39 00 48

engo.no

Meny ★★★★★

Mat ★★★★★

Miljø ★★★★★

Service ★★★★★

Pris ★★★★

Totalt 24

Klassisk gårdsidyll

Uspesifisert champagne fikk følge av enkle amuse bouches av marinerte vaktelegg med ramsløk, hjort og eple med mintgelé, og chips med ferskost og plomme, ute i kurvmøblene.

– Dette vinkartet er da svært nedskalert fra tidligere, sa Salt, som valgte å satse på vinpakken.

Ny frisk

Et nytt team har tatt over etter at den forrige kokken startet luksusrestaurant i Oslo. For første gang etter det vi kan huske, har Engø en ikke-dansk kjøkkensjef, men en hjemmeavlet kokk hentet fra Rica-kjeden.

En konfitert morenepotet fra naboøya Nøtterøy var toppet med løjrom og mikro-fries, og møtte lun harmoni i pepperrotkrem, rømmesaus og purreløkolje. Med en frisk og fersk vinho verde fra Portugal var det en god start. Champagne fra Agrapart ledsaget neste rett, perfekt råmarinert kamskjell servert i sitt eget skjell med et grønt dryss av furuskudd, en syrlig gelé av yuzu, sprø skiver av skorsonerrot og en rømmesaus infusert med furuskudd – utsøkt harmoni.

– Dette var kveldens rett for meg, uten tvil, sa Salt.

En nydelig fritert sjøkreps med wasabimajones, røkt ørretrogn, en salat av syltet eple og selleri og en skarp snø av wasabi var ikke langt bak i nytelse, fiffig paret med en italiensk hvitvin fra Sicilia.

Velpleide barn tumlet i gresset i en pause fra generasjonsmiddagen sponset av bestefar, femtiåringene feiret seg selv med hyttenøkkelen hengende nonchalant fra chinoslommen.

Fiber og kraftkar

Det var rene Saltkråkan for eiendomsinvestorklassen, idet smørstekt piggvar kom til bordet, med pastinakk og nypeblomstgelé. Fisken var ørlite hardt behandlet i stekepannen, og vi ble ikke helt enige om kombinasjonen med blomsterfrisk nypeblomstgelé var vellykket.

– Jeg synes det er godt, men synes ikke vinen passer til, sa Salt.

Pepper hadde det motsatt, og da kan vi slå fast at nypeblomst og en oksidert gorvia blanco fra Galicia i Spania ikke var en himmelsk match. Heller ikke hovedretten av indrefilet okse satt som et skudd. Fileten var skåret på langs av kjøttfibrene – men alle som kan sitt fag, vet at man da overlater den tyngste jobben til gjesten.

– Det føles utrolig seigt å jobbe med. Synd, for smakene var gode, sa Pepper.

Kokken revansjerte seg med blåmuggosten Kraftkar, som var rørt sammen med stikkelsbær og rips, og drapert i en utflytende, sprø og velsmakende tuilekjeks.

For bare et år eller to siden var det en allmenn oppfatning at Engø Gård satset på en Michelin-stjerne. Det ambisjonsnivået virker ikke å være helt til stede lenger. Når regningen for to smaksmenyer med vinpakke og litt ekstra runder 4300 kroner, skal det være godt. Skalldyrsrettene var fabelaktige, vinpakken spennende og verdt pengene. Det er fortsatt høydepunkter som er utsøkte. Men ambisjoner krever den lille ekstra innsatsen gjennom alle syv retter som kanskje er vanskelig å få til å lønne seg utenfor de store byene. Engø har tatt et lite steg tilbake, men kanskje uten at de fleste gjestene merker noe særlig til det.

(Vilkår)