Det spisser seg til når Tour de France-favorittene skal avgjøre kampen om den gule trøyen i fjellene den kommende uken. Col du Tourmalet, Mont Ventoux og Alpe D’Huez er alle klatringer som er risset inn i sykkelhistorien med smertefull signatur det siste århundret.

Men langt utenfor verdens søkelys finnes stigninger få vet om, som likevel har mytisk status. På sykkel står ingen over Mauna Kea, det massive fjellet på Hawaii.

– Det er så utrolig få som har syklet der og den er regnet som den hardeste sykkelklatringen i verden. Det er vanskelig bare å komme dit og for i det hele tatt å sykle opp må man være i god form. 99 prosent av hobbymosjonistene ville ikke klart det, sier Martin Hoff (42).

D2: Tre Tour de France-seire og to verdensmestre på fire år - bli med på innsiden av verdens beste tour-lag (DN+)

Nesten syv timer

Elitemosjonisten, som til daglig jobber som eiendomsinvestor i Pioneer Capital, var ikke hundre prosent sikker på at det var mulig å komme seg opp vulkanen da han satt på flyet fra Norge.

Da han sto på havnivå på Hawaii i november for halvannet år siden, dagen etter flyturen fra Norge, ventet syv mil i kontinuerlig motbakke opp til nesten 4200 meter over havet.

– Jeg har syklet kjente fjell i Alpene, men de er ikke i nærheten. De er så korte i forhold, sier Hoff.

Mens tusenvis av ryttere hvert år sykler opp de mest kjente klatringene i Mellom-Europa, får Mauna Kea stort sett stå i fred, med god grunn.

En lokal fotograf ble så fascinert at Hoffs sykkelprosjekt at han ble med på turen i følgebil.

Det var uvant kost at noen ga seg i kast med det ugjestmilde fjellet. Og der vulkansk aske og løs grus tar over når veien virkelig går til himmels blir lidelsen bare enda mer brutal.

– Det var som å sykle på en sandstrand. Da jeg kom over 3500 meter holdt jeg på å besvime noen ganger. Det svartnet nesten og jeg måtte ta korte pauser. Det var spesielt. Jeg var helt i kjelleren og var kvalm og dårlig, sier Hoff om den tynne luften som møtte ham oppover fjellsiden.

Da han på toppen etter nærmere syv timer jobbet for å hente seg inn igjen var han eneste nordmann, i alle fall kjent for omverdenen, som hadde pint seg opp hele stigningen fra havnivå. Allerede dagen etter satte Hoff kursen mot Norge igjen. Dette var ikke tiden for å strake ut på stranden etter kraftanstrengelsen.

Les også: - Det må være Nord-Europas hardeste, den er utenfor alle proporsjoner dn+ (DN+)

Ville haike opp

Det skulle bare gå under et halvt år før en ny nordmann dro til Hawaii for å prøve seg. Også Thomas Strand (27) tråkket av sted i et solid tempo på vårparten.

Men på grunn av flere uheldige omstendigheter gikk turen fra oppunder rekordfart til paddeflatt energinivå, blant annet da kjærestens leiebil, som skulle komme etter ham, ikke startet. Forsyningslinjene med mat og drikke kollapset.

– Det var en mental prøvelse og jeg var så nær å gi opp underveis. Man blir helt gal i hodet av å sitte og tenke på hvorfor man gjør dette, sier Strand som til vanlig sykler Norgescupritt for Åsane CK.

Han hadde pratet med en lokal sykkelbutikk på forhånd og hadde satt opp raceren for å tåle den ekstreme klatringen og de skarpe steinene oppover.

Men etterhvert ble bena bare seigere og seigere.

– Jeg hadde egentlig gitt opp og ville haike opp. Men ingen bil var stor nok til å ta meg med så jeg presset meg videre. Over 3000 meter sluttet kroppen å virke. Ingenting var som det pleide og jeg hadde null krefter. Det var bare å få bena til å gå rundt, sier Strand.

Samtidig var det ikke bare å snu rundt. På den lokale sykkelbutikken var han blitt advart mot at ryttere er så utmattet at det er nedover de løse veiene ulykker skjer.

Til slutt kom også kjæresten forbi i bilen. Med én kilometer igjen ville han bare gi opp.

– Da nektet hun og sa at jeg ville få høre det resten av livet om jeg ikke fullførte, sier Strand som kunne tråkke ut av pedalene på toppen etter seks timer og 35 minutter.

Sykler på 16 kilo

Det går vesentlig fortere med dagens Tour de France-deltagere når de setter fart i fjellene denne helgen.

Men da de første store fjellene ble introdusert i 1910 var usikkerheten stor hvorvidt rytterne i det hele tatt ville være istand til å tråkke opp med ett gir og sykler som veide 16 kilo.

Stigningen opp Mauna Kea starter fra havnivå og ender rundt 4200 meter høyere opp.
Stigningen opp Mauna Kea starter fra havnivå og ender rundt 4200 meter høyere opp. (Foto: Jonathan Rawle)
På den tiende etappen det året ble rytterne satt på en utrolig prøve over 326 kilometer med noen av de samme brutale klatringene som møter rytterne i årets utgave. Octave Lapize var den store favoritten, men da rytterne kom til toppen hadde en ukjent rytter, Lafourcade, tråkket fra med tunge tråkk mot toppen i ensom majestet.

Deretter dukket den ene rytteren mer desillusjonert enn den andre. Og nærmest fulgte en ilter Lapize. «Dere er mordere. Ja, mordere», skal Lapize ha skreket til rittdirektøren.

– Det var helt forferdelig. Det var nesten ikke infrastruktur og de syklet på grusveier og kjerreveier. Det var kun ett gir og det var premie til de som klarte å sykle opp fjellene uten å gå av sykkelen. Det var én mann som klarte det, sier Johan Kaggestad.

Tv-kommentatoren og trenerlegenden har skrevet bok om Tour de Frances rikholdige historie fra 1903 og fremover.

– De hadde sykler på 16 kilo og dette var sikkert like hardt som å sykle opp fjellet på Hawaii med moderne utstyr. Og de hadde med seg reservedeler på ryggen fordi det ikke var lov å ta imot hjelp. De kjørte i 14 timer og startet midt på natten, sier Kaggestad.

Treukersrittet på sykkel er kjent som kanskje vår tids mest nådeløse idrettsarrangement. Men måler man rytterne opp imot pionerene i fjellene, er ikke Kaggestad særlig imponert.

– Dagens ryttere er jo pyser i forhold. Den gangen syklet de 5500 kilometer i Tour de France. Nå er det «stakkarslige» 3500 kilometer. De har lettere sykler, bedre veier og ernæringspersonell. Vi bodde på samme hotell som Tinkoff (det russiske sykkellaget); med ni ryttere, hadde de et støtteapparat på 35 personer. Det hadde de ikke i 1910, sier Kaggestad og ler.

Martin Hoff kjemper seg opp Mauna Kea der veien går over til løs grus og vulkanaske som underlag.
Martin Hoff kjemper seg opp Mauna Kea der veien går over til løs grus og vulkanaske som underlag. (Foto: Jonathan Rawle)

 

Følg DN Aktiv på Facebook for nyheter og tips om trening og treningsbransjen.

 

Les også: - Skal få litt bank for å være stor i kjeften

Fant større pacemakerrisiko blant proffsyklister

Nå skal Sats Elixia få ny medlemsmodell: – Har lært av våre feil dn+  

Se DNtv:

Tre myter om elsykkel
Anders Ølstørn, daglig leder på Birk Sport i Tønsberg, knuser tre myter om elsykkel.
00:47
Publisert:
 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.