Historikeren Hans Olav Lahlum stiller seg i Dagsavisen i dag sterkt kritisk til årets fredspris.

– Man tildeler prisen til en union, hovedsakelig for tidlige prestasjoner fra et langt mindre omfattende mellomstatlig samarbeid. Og det gjør man i en situasjon hvor dagens unionssamarbeid. Og de gjør man i en situasjon hvor dagens unionssamarbeid befinner seg i en krise.

Lahlum bestrider ikke at EU og organisasjonens forløpere har hatt et fredseffekt, skjønt peker på at det ikke nødvendigvis var det tidligere EEC som skapte fred i etterkrigstiden, men at det var en vekselvirkning, der freden gjorde EEC mulig.

Hans hovedinnvending er imidlertid timingen: EU får prisen for innsats gjort 30–50 år tilbake i tid.

Historikeren blir her nifst historieløs.

For det første er EU blitt nominert til prisen i år etter år. Når den blir tildelt EU i 2012 skyldes det at Thorbjørn Jagland har fulgt regjeringens oppfordring om å «utnytte handlingsrommet» i Europa-politikken. Handlingsrommet i Nobel-komiteen oppsto da Lahlums partifelle Ågot Valle ble sykemeldt.

Langt verre er følgende: EUs mest udiskutable freds- og stabilitetsskapende prosjekt ble gjennomført var da unionen tok inn ti land i Øst-Europa som medlemmer – og måten det skjedde på. Det velger Lahlum å overse.

EUs mest udiskutable freds- og stabilitetsskapende prosjekt ble gjennomført var da unionen tok inn ti land i Øst-Europa som medlemmer – og måten det skjedde på. Det velger Lahlum å overse

Etter avslutningen på den kalde krigen truet politisk og økonomisk kaos. Kommunistregimene hadde holdt nede etniske og nasjonale spenninger og gamle grensekonflikter. Europa hadde vært der før, i mellomkrigstiden, da gamle imperier brøt sammen. Kreftene som ble den gang satt i spill pekte direkte frem mot Andre verdenskrig.

Krigene i det gamle Jugoslavia som brøt løs på begynnelsen av 1990-tallet pekte mot hva som kunne bli mulig. I den første fasen av Balkan-konfliktene spilte forøvrig enkle medlemsland i daværende EF en lite konstruktiv rolle, mens organisasjonen selv virket maktesløs.

Men så kommer EUs kanskje mest imponerende vedtak i hele organisasjonens historie, på toppmøtet i København juni 1993. Her blir «København-kriteriene» vedtatt: En prinsippbeslutning om å ta opp landene i øst som medlemmer i unionen, forutsatt at de oppfyller en serie med detaljerte krav. Det gjaldt demokratisk styresett, korrupsjonsbekjempelse, rettsstat, respekt for minoriteter osv. I tillegg la unionen sin organisatoriske tyngde og svært store økonomiske ressurser inn for å få landene på bena.

Det virket. Landene gjorde en historisk kraftanstrengelse for å oppfylle kravene. De klarte det, til svært manges forbauselse, inklusive de gamle EU-landene selv. Åtte gamle kommunistland ble tatt opp som medlemmer i 2004, Romania og Bulgaria fulgte i 2006. Det er altså ikke 30–40, men under ti år siden.

Videre: Prosessen fortsetter. København-kriteriene gjelder også for opptak av nye medlemmer, inklusive Kroatia som blir medlem til neste år, og andre Balkan-land som er på vei. Slik sett har Jagland rett i at Nobel-betingelsene om beslutninger «siste år» er oppfylt.

En interessant betraktning: Hadde København-kriteriene og overvåkningsregimet fra Brussel vært på plass da Hellas, Portugal og Spania ble tatt opp tidligere, kunne kanskje en del av dagens problemer i disse landene vært unngått.

Langt fra alt er bra i disse landene i dag. Tanken på hva Europa kunne vært tvunget til å forholde seg til, hvis man ikke hadde hatt prosessen er imidlertid skremmende.

Utenriksminister Espen Barth Eide sier:

– Estland hadde sikkert klart seg bra og kanskje Polen. Men at hele denne rekken av land faktisk valgte en slik utvikling, at Romania og Ungarn klarte å håndtere minoritetsproblemer med ungarere i Romania osv. osv., hadde veldig mye å gjøre med denne prosessen.

Tilman Brück, direktør ved SIPRI, Fredsforskningsinstituttet i Stockholm, har følgende analyse:

– The awarding of the 2012 Nobel Peace Prize reminds us that the European Union is the most successful example of peacebuilding ever achieved in world history.

Intet mindre.

At Lahlum i sin forholdsvis fyldige analyse av EU som fredsbevarende prosjekt hopper over København-prosessen, må enten skyldes at han ikke vet, eller at han later som om han ikke vet.

Begge deler er like ille.

Vis alle stillinger

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Følg nedtellingen daglig på DN.no, Facebook.com/Nobelnedtelling og Twitter: #NobelEU

Les også: Vinnernes verdighet
Les også: Syndebukken
Les også: Europeisk optmisme (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.