Advokat Anne Helsingeng spør i DN 16. august om oppfølgingen av varslingssaker i kommunal sektor har gått «av skaftet». Det underliggende svaret er trolig ja, men hva er det egentlig som trigger forekomsten av varslinger og eksterne granskninger i kommunal sektor?
For det første: Helsingeng viser til at arbeidsmiljøloven gir arbeidsgivere mulighet til å konkludere i varslingssaker etter «tilstrekkelig» undersøkelse. Arbeidsgiver må samle informasjon, men trenger ikke gjøre det selv. Når arbeidsgivere kan bruke «skjønn» og i tillegg trekke konklusjonen, er det lite sannsynlig at arbeidsgiver lander på en konklusjon som går i egen disfavør. Konsekvensen er at tilsynelatende like saker kan få helt forskjellig utfall i ulike kommuner.
For det andre: Varslingshåndtering i kommunal sektor preges av varslingens kontekst. All makt i kommunen ligger i kommunestyret som ledes av en ordfører. Ordfører er ofte delegert fullmakt av kommunestyret til å følge opp øverste administrative leder. Politisk og administrativ ledelse samarbeider, men utfordringer kan oppstå dersom den politiske ledelsen må håndtere en varslingssak som gjelder en administrativ medarbeider. Da kan ulike agendaer bli tydelige. Folkevalgte ønsker primært å bruke tiden sin på politiske arbeid. Ulike ståsteder i politikk og administrasjon kan også prege vurderingen av en varslingssak.
For det tredje: Politiske folkevalgte er avhengige av tillit. Mange vil derfor skjerme seg for unødig kritikk, og vegre seg for å gå inn i håndteringen av en kompleks varslingssak. Konsekvensen av å ikke gå inn i konflikten, kan være at de underliggende utfordringene skaper grobunn for nye konflikter.
For det fjerde: Administrative rutiner for varslingshåndtering er ment å skape forutsigbarhet. Utfordringen er å få politiske foresatte til å følge rutinene, dersom et politisk flertall tydelig ønsker en løsning på siden av rutinene. Selv om det samlet koster norske skattebetalere dyrt, er neppe en etablert administrativ rutine et tungtveiende argument når et politisk flertall ønsker en gitt løsning.
For det femte: Politikere ønsker å fremstå som handlekraftige og vil derfor søke legitime løsninger som gir inntrykk av handling. Iverksetting av ekstern granskning er et trekk som løfter søkelyset bort fra politikeren, og som samtidig gir inntrykk av handling. En ekstern granskning kan derfor forebygge kritikk mot en enkelt politisk leder.
For det sjette: Arbeidsgiver står fritt til å undersøke varslingen «tilstrekkelig». Konsekvensen er at arbeidsgiver søker en måte som er «tilstrekkelig», men likevel uangripelig. Eksempelvis kan kommunen kjøpe eksterne konsulenttjenester. Eksterne granskerne kjenner neppe de kontekstuelle forhold som er knyttet til varslingen, men i lys av sitt gode navn og rykte undersøker de forholdet mandatet ber dem om.
For det syvende: Politikere som effektuerer granskningsrapportens konklusjon, risikerer trolig bare protester fra den part som ikke vinner frem. Det er ikke lett å manøvrere i varslingssaker, men arbeidsgiver er tross alt den «sterke» part. Personene som lider mest er enkeltpersonene som utgjør partene i saken, og som selv må stå opp mot arbeidsgivers ofte lemfeldige konklusjon.
I sum gir kostnader, frekvens og tidsbruk grunnlag for å tro at det norske varslingsinstituttet ennå ikke har funnet sin endelige form.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.