For oss nyutdannede jurister er det et tøft jobbmarked for tiden. Mange stillinger ligger ute, men det er også svært mange søkere, gjerne fra 50 til 200 søkere. De fleste er godt kvalifisert, mange med mye og relevant erfaring. Det å få jobb som fersk jurist er derfor ikke bare enkelt, krevende nok om man ikke i tillegg skal støte på utdaterte holdninger til kjønn og foreldrerollen.
Diskrimineringsvernet ved graviditet er det sterkeste vi har i arbeidslivet: Diskriminering av gravide er forbudt. Punktum. Og EØS-tilknytningen styrket det norske vernet betydelig. Allerede i 2001 kom EU-retten til at selv ved ansettelse til et vikariat er det ikke tillatt å legge vekt på graviditet. Uavhengig av om det vil bety at arbeidsgiver må ansette vikar for vikaren (!).
Det er synd diskriminering er så vanskelig å bevise. Ofte er det noe litt diffust, typisk en følelse mer enn noe håndfast. Det er privat, og ytterst personlig. Og i jobbsøkerfasen ekstra vanskelig å håndtere: Arbeidsgiver kan ofte skylde på det tillatte: «personlig egnethet».
Nå kommer jeg opprinnelig fra avisverdenen, et sted hvor det er kjønnsbalanse (med unntak for helt på toppen) – og dermed også rom for å bli både mor og far. Innenfor juristverdenen ser det annerledes ut, og de siste årene har DN med ujevne mellomrom satt søkelys på «gubbeveldet» her. Til tross for kvinnelig overvekt på studiet, er fortsatt særlig privat sektor kraftig mannsdominert.
Virkeligheten burde derfor ikke overrasket meg. Likevel: For et par måneder siden, midt i en julepyntet hovedstad, møtte jeg til intervju hos et mindre advokatfirma. Den gang syv og en halv måned gravid. Synlig gravid. Partneren som møtte meg, mann antagelig på 55 pluss, startet med et «vi vil ikke ha noen fødsler her på kontoret». «Høhø». Jeg valgte å ta det som en spøk.
Litt vanskelig ble det å smile høflig når det ble sagt for tredje og fjerde gang. Men dog. På intervju forsøker man gjøre et godt inntrykk, ikke pirke på dårlig humor. Om det nå var det.
Som en nyutdannet jurist noe eldre enn gjennomsnittet har jeg en del på cv-en min, mye det kan spørres mer om. Det mannen velger etter å ha studert papirene mine lenge, er de to sønnene mine. «Hvilke fritidsaktiviteter deltar guttene på?» Jaha?
Min arbeidserfaring, eller min faglige bakgrunn, kommer det ingen spørsmål om.
Et kvarter senere står jeg ute i et Karl Johan lettere omtumlet og forvirret. Usikker på om jeg skal le eller bli forbannet over den fullstendige mangelen på respekt jeg nettopp var blitt vist. Usikker på om det var 2019, eller om jeg ved en feil hadde havnet midt i forrige århundre.
Det var klart at i det øyeblikket denne mannen så magen min, var jeg redusert til mor. Og utelukket som potensiell kandidat til stillingen som advokatfullmektig.
Intervjuet her var så klart over grensen at det ville vært mulig å ta videre. Men selv jeg, som jurist med spesialisering innenfor diskrimineringsrett, som tilhørende kategorien «godt voksen» og derfor relativt trygg på meg selv, har vanskelig for å ta en slik sak videre. Eller å si fra, der og da. Det blir såpass nedverdigende å bli møtt på denne måten. For privat. For personlig.
Jeg ønsker bli møtt som fagpersonen jeg er, ikke kun «mor». Men hvem i all verden skal si fra, om ikke engang jeg orker? Så kanskje må jeg det til slutt, si fra, slik at alle de fantastiske jentene som jobber livet av seg på jusstudiet etter hvert kan bli møtt med respekten de fortjener når de skal ut i jobb.
For øvrig: Jeg er i full jobb nå. Ansatt da jeg var i åttende måned, oppstart nå fra syvende uke etter fødselen. Pappaen får et helt år hjemme i permisjon. Kanskje noe å tenke på neste gang for arbeidsgivere som kvier seg for å ansette unge kvinner. Tenk om det er pappaen som må ta permisjonen?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.