I Fougner-utvalgets rapport «Fremtidens arbeidsliv» understrekes det at den norske arbeidslivsmodellen ikke bør tas for gitt. Dersom den skal videreføres, krever det både nysgjerrighet og «kunnskap om de historiske sammenhengene», heter det.

De siste to årene har jeg arbeidet med boken «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet». Selv om boken først og fremst tar for seg arbeidstagernes kampredskap, streiken, handler den vel så mye om arbeidsgivernes: Lockouten. Jeg diskuterer hvorfor dette våpenet er blitt mindre brukt de siste tiårene, med kjempelockouten (og kjempefiaskoen) i 1986 som et dramatisk unntak. Men jeg ser også på hvorfor det ble brukt så mye, og med så voldsom kraft, for 100 år siden.

Jonas Bals
Jonas Bals (Foto: Privat)

Ved å studere NHOs forløper Norsk Arbeidsgiverforening som en kamporganisasjon, kommer en del historiske innsikter til syne, blant annet om hvordan norske kapitaleiere og arbeidsgivere aktivt var med i utformingen av den norske modellen. Det blir også synlig at «solidaritet» ikke er et ord som kan forbeholdes de som selger arbeidskraft, men også omfattet de som kjøpte den. Det tok nemlig ikke lang tid før det oppsto krav om solidariske forpliktelser også mellom arbeidsgiverne, som ofte konkurrerte både om markedsandeler og om arbeidskraft.

En av de første oppgavene Norsk Arbeidsgiverforening fikk etter dannelsen i 1900, var for eksempel å sende ut lister til medlemmene over ansatte som var i streik. Det ble gjort for å forhindre at streikende arbeidere fikk arbeid i andre bedrifter mens kampen sto på. Men ideen med å organisere seg var ikke bare foranlediget av et ønske om å kunne stå imot arbeidernes krav, eller å beholde makt og styringsrett selv. Arbeidsgiverforeningen var også et forsøk på å unngå den konkurransevridningen som oppsto dersom noen sto utenfor, mens andre var omfattet av tariffavtaler. Jo flere arbeidsgivere som var organisert, jo mindre «skade» ville en avtale påføre bedriften. Slik ble prosessen med organisasjonsdannelse og tariffavtaler raskt selvforsterkende på begge sider av forhandlingsbordet.

På mange måter var dette en siviliserende prosess, der Norge etter hvert gikk bort fra opptøyene, barrikadene og gatekampene som preget den tidlige industrialiseringsfasen. Men de sterke organisasjonene bidro også til at konfliktene vokste i omfang, selv når utgangspunktet var lokalt og dreide seg om små summer. Streiker på én bedrift eller i én bransje ble møtt med store lockouter, der dørene ble stengt i alle de organiserte bedriftene. På den måten forsøkte arbeidsgiverne å tømme streikekassene og sulte ut arbeiderne, og så splid mellom de mest kampvillige og de mer moderate. Sånt ble det bråk av.

En av arbeidskampene jeg skriver om i boken er den såkalte jernstreiken i 1923–1924, som begynte som en ulovlig, tariffstridig arbeidsnedleggelse. Den vokste til å bli en kamp som preget hele det politiske liv i Norge de mange månedene den pågikk, og ble den største lockouten Norsk Arbeidsgiverforening inntil da hadde erklært. Den vokste ytterligere da LO utvidet med en omfattende sympatistreik, og både blant arbeidsgiverne og arbeiderne ble den tolket som en potensielt revolusjonær hendelse. Unge studenter ble rekruttert som streikebrytere i regi av Samfundshjelpen, og det halvmilitære Samfundsvernet ble utstyrt med skytevåpen og batonger. Martin Tranmæl fortalte senere hvordan Oslo-arbeiderne måtte holde møter på pukksteinhauger nord i byen, der politiet ikke våget å gripe inn. «Fjerne og fremmede virker disse åra i dag på alle som ikke har opplevd dem. Som opptakten til borgerkrig», sa han. Haakon Lie mintes hvordan han hadde sett «enslige jenter besvime i køene i Folkets Hus mens de ventet på det magre streikebidraget», mens justisminister Rolfsen i Abraham Berges Høyre-regjering skrev at «Vi lever paa en Vulkan, og respekten for Samfundet, for Lov og Ret, er saa rokket, at det let kan bryte ut i lys lue». De første tilløpene til en norsk fascisme oppsto i disse årene, inspirert av lignende bevegelser på kontinentet.

Det som ble utslagsgivende for at konflikten fikk en fredelig avslutning, var at LO i økende grad fremsto som en ansvarlig organisasjon, og at det oppsto en forståelse mellom LO-ledelsen og de mer moderate Høyre-statsrådene. Etter å ha tapt nok en storlockout i 1931 – en tenkt «lynkrig» som endte opp med å vare i nesten et halvt år – ble også de mest militante arbeidsgiverne parkert på sidelinjen. «Knockout-politikken» ble forlatt til fordel for en samarbeidslinje, og i 1935 ble det store klassekompromisset, Hovedavtalen, inngått.

Om man trenger motivasjon for å ta vare på dette kompromisset, slik enkelte dessverre ser ut til å gjøre, kan det være greit å minne om hvordan arbeidslivet så ut før Hovedavtalen ble inngått. Alternativet til klassekamp i ordnede former er nemlig ikke fred og fordragelighet, men kamp i uordnede former.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.