I Hurdalsplattformen har regjeringen satt organiseringen av arbeidslivet på agendaen. Bruken av midlertidige stillinger for å dekke behovet for arbeidskraft står sentralt. Vi foreslår at regjeringen starter med å vurdere bruken av midlertidige ansettelser i offentlig sektor.
Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. De øvrige former for tilknytning er bare tillatt på nærmere angitte vilkår. I denne gruppen finner vi midlertidig ansettelse, kjøp av tjenester fra oppdragstagere (konsulenter), innleie fra bemanningsbyrå eller selskaper, og kjøp av tjenester fra selskap som tilbyr arbeidsformidling.
Som tidligere påpekt av DN, har bruken av midlertidige ansettelser i Norge gått ned. I 2021 utgjorde denne tilknytningsformen rundt åtte prosent av den totale arbeidsstyrken. Til tross for denne tendensen, har regjeringen i Hurdalsplattformen varslet at de vil gjennomføre en «storrengjøring» i arbeidslivet for å sikre faste, hele, stillinger.
I forbindelse med at den mye omtalte Stendi-saken blir stående, uttalte arbeidsminister Hadia Tajik til VG at det «skal ikke være mulig å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret, slik at de som utfører jobben mister grunnleggende rettigheter».
Vi er enige med arbeidsministeren, og foreslår at offentlig sektor er et godt sted å starte opprydningsarbeidet.
I den siste Fafo-rapporten fra 2019 på feltet, kom det frem at næringshovedgruppene som domineres av offentlige virksomheter ikke er noe bedre enn det private når det kommer til bruken av midlertidige ansettelser. Disse gruppene omfatter kommunal og fylkeskommunal administrasjon, undervisning i grunnskole og videregående skole, og helse- og sosialtjenester.
La oss gå mer konkret til verks. Ifølge tall fra Forskerforbundet, ble 16 prosent av alle årsverk ved statlige utdannelsesinstitusjoner utført av midlertidige ansatte. Dette er dobbelt så mye som i samfunnet ellers. Likevel er det grunn til å tro at mørketallene er høye.
Fra før er man kjent med enkelte statlige virksomheter har drevet med «lufting» av ansatte. Praksisen går ut på at en midlertidig ansatt sies opp etter to år for å unngå fast ansettelse.
Men det finnes også andre, minst like «kreative» løsninger på «ansettelsesproblemet».
I et debattinnlegg i Adresseavisen, beskriver nemlig forsker Ingrid Eftedal en praksis om såkalte «fast midlertidig» ansatte ved NTNU. Som arbeidsrettsadvokater, kan vi kort konstatere at «fast midlertidighet» ikke er en anerkjent tilknytningsform i arbeidsmiljøloven. Så lenge noen ansettes «fast midlertidig», hjelper det lite at offisielle tall fra Kunnskapsdepartementet viser at andelen midlertidige ansatte ved NTNU har gått ned til fra 10,2 prosent i 2020 til 9,8 prosent i 2021.
Det finnes selvsagt useriøse aktører i norsk næringsliv. Når det avdekkes at en privat bedrift driver ulovlig innleie, har ansatte på nulltimerskontrakter eller nekter arbeidstagere fast ansettelse selv om det beviselig er behov for arbeidskraft i virksomheten, skal dette slås hardt ned på.
Dette bør gjelde uavhengig av om arbeidsgiveren er en privat eller offentlig aktør.
Hvis regjeringen mener alvor når den sier at den ønsker å gjøre en storrengjøring i arbeidslivet for å sikre faste, hele, stillinger, hadde det vært flott å se at de gikk foran som et godt eksempel.
Det starter med å feie for egen dør.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.