Høyesteretts første Metoo-dom er en advarsel til norske arbeidsgivere
Høyesterett avsa sin første Metoo-sak 22. desember, omtalt som viktig på lederplass i DN 30. desember. Det har DN helt rett i. Høyesterett senket terskelen for hva som kan anses som seksuell trakassering når kunder og kolleger berører hverandre fysisk, og hva som må til for å protestere mot oppmerksomheten: Det skal ikke så mye til før det er tale om seksuell trakassering ved fysisk berøring – gjentatt kiling kan være nok.
Det stilles heller ikke store krav til å si fra om at oppmerksomheten er uønsket. I denne saken var det nok at kvinnen reiste seg opp og forlot stedet, selv uten å si noe.
Jeg representerte en av partene i saken og oppfatter dommen som et viktig signal til norsk arbeidsliv generelt og som en advarsel til norske arbeidsgivere spesielt: Sørg for å ha nulltoleranse mot seksuell trakassering, samt gode varslings- og oppfølgingsrutiner, ikke minst på arbeidsplasser der ett av kjønnene er kraftig underrepresentert. Det var tilfelle ved denne bedriften, hvor det bare var én kvinne og 15 menn ved det mekaniske verkstedet. De eventuelle utfordringene ved dette var ikke kartlagt av bedriften, og kvinnen ble ikke tatt godt nok vare på da hun først varslet om at hun var utsatt for uønsket oppmerksomhet.
Derfor er dommen også et signal om at arbeidsgivere må følge ordentlig opp et varsel om seksuell trakassering, undersøke saken på en objektiv og skikkelig måte og stoppe den uønskede opptredenen så fort det er mulig. Hvis ikke kommer arbeidsgiveren i erstatningsansvar overfor den diskriminerte, og i tillegg risikerer den et renommétap både overfor de andre ansatte og overfor omverdenen. Slike saker følges ofte opp av mediene.
Fra 2020 ble det anledning til å sende gratis klage på seksuell trakassering til den offentlige Diskrimineringsnemnda og kreve erstatning og oppreisning opp til 80.000 kroner. Utforming av slik klage kan ta så lite som 30 minutter på nemndas hjemmeside. Nemnden fatter vedtak i første og siste instans, det er ikke klageadgang, og det er praktisk talt ikke mulig å angripe nemndens vedtak annet enn ved et søksmål mot staten ved Oslo tingrett. Den muligheten vil de færreste benytte på grunn av prosessrisiko, omvendt bevisbyrde – man må bevise sin uskyld – og sakskostnader.
Dette betyr at bedrifter som blir klaget inn for Diskrimineringsnemnda bare har én mulighet for å bli frifunnet, og de må derfor ta en slik klagesak på alvor.
Man må etter høyesterettsdommen regne med en stor økning av slike saker.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.