Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) meldte 9. november at regjeringen ønsker å følge opp forslagene fra Pensjonsutvalgets rapport (NOU 2022: 7). Det er gode nyheter for norsk pensjonspolitikk og for bærekraften i statsfinansene.
Pensjonsutvalgets forslag gikk ut på at alle må jobbe noe lenger før de kan ta ut pensjonen sin. Litt forenklet kan vi si at utvalget la opp til at aldersgrensene øker med om lag én måned per årskull.
Dette er ikke et forslag som vil begrense mulighetene til individuell tilpasning av pensjonsvalget.
Det første poenget er at vi allerede i dagens system har fleksibelt uttak av pensjon mellom 62 og 75 år. De fleste velger å gå helt av med pensjon, inkludert å slutte i jobb, et sted imellom.
Dersom du likevel ville gått av med pensjon senere enn ved første nye mulighet for ditt årskull, har ikke forslaget til økte aldersgrenser betydning for deg.
Personer født på 1980-tallet må forvente at dette betyr en økning i nedre uttaksgrense på om lag to år. Det har de nærmere 20–30 år på å forberede seg på. Hadde du som er født på 1980-tallet likevel tenkt å jobbe til du er 65 år, kan du fremdeles ta akkurat samme valg som før.
Det andre poenget er at dagens system allerede har levealdersjustering av alderspensjonene. Dette innebærer at uttak av pensjon etter dagens aldersgrenser vil føre til stadig lavere alderspensjoner.
Fjerning av levealdersjusteringen er heller ikke et alternativ. Det ville innebåret en vraking av Pensjonsforliket, og å gå tilbake til et system som legger vesentlig større press på statsfinansene. Det er hverken økonomisk eller sosialt bærekraftig.
Gjeninnføring av pensjonssystemet før Pensjonsforliket ville trolig også krevd at en fjernet muligheten for fleksibelt pensjonsuttak, og at en gjeninnførte 67 år som den nedre aldersgrensen i folketrygden. Det blir å gå baklengs inn i en fremtid der presset mot statsfinansene bare blir voksende.
I denne sammenhengen er det en viktig erkjennelse at dagens aldersgrenser ikke står i et rimelig forhold til levealdersutviklingen. Vi kan være svært takknemlige for at vi i Norge kan forvente å ha lange og relativt friske liv. Men det betyr også at mange kan bidra mer ved å stå noe lengre i sine yrkeskarrierer.
Så er det en kjensgjerning at det finnes «slitere» med særskilte behov. For denne gruppen har vi allerede mange gode ordninger, og den politiske viljen til å få flere og bedre ordninger, er stor.
For eksempel har mange av de klassiske «sliteryrkene» særaldersgrenser, som fremdeles vil tillate dem å gå av med pensjon på gunstige vilkår før de ordinære aldersgrensene, selv om disse skulle øke. Mange har sågar AFP.
For de som ikke kan jobbe i det hele tatt, har vi blant verdens mest sjenerøse velferdsordninger for personer utenfor arbeidslivet.
Økte aldersgrenser, slik Pensjonsutvalget la opp til, vil dessuten kunne gi en vesentlig forsterking av minsteytelsene, og alderspensjon til tidligere uføretrygdede.
Dersom regjeringen følger opp forslagene, vil det altså være en gledens dag for de som kanskje sliter aller mest: de uføre og de som får minsteytelsen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.