I Dagens Næringsliv 4. oktober etterlyser Forbrukerrådet handling fra myndighetene i forhold til de store og dokumenterte forskjellene i innkjøpsbetingelser mellom kjedene.

Minst fire statsråder har i over ti år beskrevet dagligvarebransjen som problematisk. Stortingsmeldinger er produsert, rapporter er skrevet, analyser er gjennomført og utvalg på utvalg er nedsatt og avviklet. Alt dette med forbausende lite resultat. Myndighetene ser ut til å måle på input (hva de har satt i gang), men ikke på effekt (hva de har oppnådd av resultater). Konkurransetilsynet virker handlingslammet og det nye Dagligvaretilsynet har, som forventet, lite å bidra med.

Så synes myndighetene egentlig det er et problem i dagligvarebransjen? Det er jo ikke sånn at vi nordmenn går i demonstrasjonstog fordi vi har for få butikker, altfor dårlig vareutvalg eller altfor høye priser.

Jeg har fått jobbe med dagligvarebransjen, både produsenter og kjeder, i Norge og internasjonalt, i over 25 år nå. Første gang jeg møtte et myndighetsutvalg for å diskutere eventuelle problemer i bransjen, og konsekvenser for konkurransesituasjonen, er over ti år siden. Alt som ble sagt på det tidspunktet er i dag en realitet. Myndighetene har forstått utviklingen i bransjen, og til og med forsterket skjevheten i konkurransesituasjonen ved å godkjenne flere oppkjøp og fusjoner i løpet av perioden.

Fakta er som følger; vi har fått en betydelig sterkere maktkonsentrasjon i kjedeleddet de siste årene. Markedsandelen til den største kjeden (grupperingen) har økt kraftig, men vi har fortsatt en situasjon som er sammenlignbar med en rekke – de fleste andre – land. Maktkonsentrasjonen i produsentleddet har økt vel så mye de siste årene. Innenfor de fleste varegrupper har vi en markedsleder med langt høyere markedsandel enn i de fleste andre land. I tillegg har vi en ganske unik situasjon innenfor grossistleddet (de som transporterer og lagrer varene før disse kommer til butikkhyllene). Her skiller vi oss betydelig fra andre land. Det er hele denne konstruksjonen som totalt sett er annerledes i Norge, og som gjør at det stilles berettigede spørsmål om konkurransen ovenfor oss forbrukere er god nok.

Bekymringen for en dagligvarekunde dreier seg i hovedsak om tre forhold;

  • Er det lett å finne en butikk? Det er ingen land som har en tilsvarende butikktetthet per capita som i Norge. I tillegg er butikkene åpne nesten hele tiden. Åpningstid og butikktetthet har selvsagt en høy kostnad, som vi forbrukere belastes for.
  • Er vareutvalget tilfredsstillende? I norske supermarkeder er svaret ja. Problemet er at vi har Europas høyeste andel små butikker. Små butikker må nødvendigvis ha et begrenset vareutvalg. Men det er i disse butikkene vi nordmenn desidert oftest selv velger å handle.
  • Og sist, er prisene for høye? At prisene er høyest i Europa, er det ingen tvil om. Vi betaler allikevel lite, justert for egen kjøpekraft. Den viktigste grunnen til høye priser, er at vi er et lite marked, få mennesker på et stort område, vi har både produsenter og kjeder med veldige høye markedsandeler (altså et tøft marked å gå inn i for nye aktører), og ikke minst, vi har sterke importrestriksjoner.

Det ovennevnte gir et bilde av både naturgitte og politisk ønskede hindre for at «kampen om kundene» kommer til å endre seg vesentlig. Om myndighetene virkelig synes konkurransesituasjonen er problematisk, må det kraftigere virkemidler til enn de som i dag er tatt i bruk. Om politikerne synes situasjonen er til å leve med, bør det ikke brukes ressurser på flere analyser, utvalg eller rapporter om bransjen på en god stund fremover.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.