Dagens Næringsliv omtalte 8. august DNBs brudd på tilbakeføringsplikten ved svindeltransaksjoner der kundens betalingskort eller BankID er blitt misbrukt. Saken retter søkelys mot et viktig problem, men underkommuniserer omfanget av skandalen.

Petter Omland
Petter Omland

Tilbakeføringsplikten går kort fortalt ut på at en bank som varsles om en svindeltransaksjon, skal tilbakeføre beløpet til kunden, eller reise sak om tapsfordelingen innen fire uker.

ID-juristen er et rettshjelpsprosjekt som gir gratis bistand til svindelofre. Vi får dermed et godt bilde av norske bankers praksis i slike saker.

Vi har på kort tid kunnet dokumentere at flere norske banker ikke etterlever tilbakeføringsplikten.

Inntrykket er faktisk at brudd på tilbakeføringsplikten er normen, heller enn unntaket. Finansklagenemndas uttalelser om at de fleste andre banker enn DNB etter hvert har innrettet seg etter loven, stemmer ikke overens med våre erfaringer.

Som følge av et varsel vi sendte Forbrukertilsynet før sommeren, er det nå opprettet tilsynssak, og en rekke norske banker er bedt om å redegjøre for sine tilbakeføringsrutiner.

Tilbakeføringsregelen er ikke spesielt utilgjengelig. Den har vært norsk lov siden 1999. Faktisk var det bankene som i sin tid overbeviste lovgiver om å forlenge søksmålsfristen fra tre til fire uker.

Tilbakeføringssakene kan være svært alvorlige for svindelofferet. Eldre, som er særs sårbare for en del svindelmetoder, kan miste oppsparte midler som skulle sikre verdig alderdom. Småbarnsforeldre kan miste penger satt av til ulønnet permisjon.

Banklovkommisjonen og lovgiver var derfor samstemte, og svært tydelige, på at det ville være uholdbart om kunder som var utsatt for svindel skulle pålegges å forfølge krav mot bankene. Frykten var at forbrukerbeskyttende regler om svindeltransaksjoner i så fall ville bli undergravd, og at bankene i skjul ville kunne lempe risiko over på kundene sine.

Lovgiver bestemte derfor at saker om tapsfordeling etter svindel skal avgjøres «i dagslys» – av domstoler og nemnders etterprøvbare vurderinger av gjeldende rett.

I stedet har sakene i stort omfang blitt håndtert i bankenes kontorlandskaper, til nøds i interne organer som benevnes som «klagenemnd», «reklamasjonsnemnd» eller lignende. Slike «Mikke Mus-domstoler» har sendt kunder «avgjørelser», med et skinn av objektive juridiske vurderinger.

Man vil også finne tilfeller av at bankene gir kundene en kort «frist» for å overprøve «avgjørelsen» – lovverket har selvsagt ingen slik frist – og avslutningsvis kommer med villedende bemerkninger om at det er opp til kunden å bringe saken inn for nemnden.

De juridiske vurderingene i bankenes «domstoler» er ofte så som så – og ikke overraskende svært bankvennlig. Bankens brev har ofte den virkning at kunden avskrekkes fra å forfølge saken. Dette er ikke bare tragisk for den enkelte kunde, men uheldig for finanssystemet som helhet, da det desincentiverer svindelbekjempelse og sikkerhetsfokus hos bankene.

I ny finansavtalelov, som er ventet å tre i kraft i starten av 2023, fratas bankene søksmålsvinduet på fire uker i de fleste svindelsakene. Denne høsten fremstår derfor som en god anledning for norske banker til å sette punktum for mange år med brudd på en enkel og viktig forbrukerbeskyttelsesregel.

De juridiske vurderingene i bankenes «domstoler» er ofte så som så – og ikke overraskende svært bankvennlig

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.