Eva Grinde, i en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv 15. november, ser ut til å mene at det er angstbitersk å bekymre seg for andelen utenlandske forskere i fag hvor norsk kontekst er viktig i undervisning og formidling. Hun sier at en uhøytidelig opptelling ved Universitetet i Oslo viser en utenlandsandel i «Norge-orienterte» fag på mellom 10 og 25 prosent.

Det er mange fordeler med å få inn dyktige utlendinger i norsk akademia, så med slike lave utenlandsandeler ville det ikke være noen grunn til bekymring.

Kjell Erik Lommerud
Kjell Erik Lommerud

Men her kommer en alternativ uhøytidelig opptelling, denne gangen fra Universitetet i Bergen. Jeg har sett på nyansatte i perioden 2017-2020, som førsteamanuensis eller professor, i fast stilling eller åremål, på fem sentrale fakulteter. Tallene viser at det er store forskjeller mellom fagmiljøer – men at i store og viktige felt er brorparten av nyrekruttering fra utlandet.

Humaniora (HF), Samfunnsvitenskap (SV) og Matematikk-naturvitenskap (MN) omtales gjerne som allmennfakultetene ved universitetet. Her er rekruttering fra utlandet betydelig i alle miljøer. MN har en utenlandsandel på rundt 60 prosent, SV på rundt 70 prosent – mens på HF er tallet 85 prosent.

Hvis en ser bort fra noen ansettelser i ulike varianter av norsk språk, er all rekruttering inn i førsteamanuensis- og professorstillinger innen humaniora fra utlandet. All.

På det som kalles profesjonsfakultetene er situasjonen helt annerledes. På det psykologiske fakultet, som foruten psykologi inneholder fag som pedagogikk og helsefremming, er andelen utlendinger 25 prosent.

På det medisinske fakultet er tallet enda lavere, nemlig 16 prosent. På medisin er mange stillinger kombinert med rollen som sykehuslege, og i slike delte stillinger ansettes mange norske. I kliniske fag er det antageligvis også større legitim grunn til å legge vekt på at en kandidat snakker norsk fra første dag.

Regner en ut gjennomsnittstall for et universitet, kan man altså finne at utenlandsandelen ikke er så høy – mens ting ser helt annerledes ut om man fokuserer på enkeltfakulteter. Hvis den type rekruttering vi i dag har i humaniora og samfunnsfag fortsetter, vil vi ende opp med svært store andeler utlendinger i disse fagene.

Det er helt klart at utenlandske forskere og internasjonal konkurranse løfter kvaliteten på norsk akademia. Vi får inn flinke folk, med andre erfaringer og nye nettverk. Mange utlendinger blir etter hvert naturaliserte og fungerer i jobben akkurat som en norskfødt ville gjort.

Min mening er at det likevel må finnes en grense, siden en forståelse for norsk kontekst er viktig både for god undervisning og for den kommentatorrollen mange akademikere ventes å innta.

En grunn til at vi klarer å rekruttere så godt fra utlandet, er at det er dårlige tider på universitetene i mange land. Mange akademikere ser seg nødt til å flytte fra land til land der jobbene er. Fast jobb får man kanskje ikke før svært mange år etter avlagt doktorgrad.

Hvis veien inn til akademia innebærer en svært lang tid med internasjonal mobilitet og midlertidighet, tror jeg vi mister mye talentfull norsk ungdom. Vi gjør virkelig dumt i å stenge de mulighetene internasjonal rekruttering gir oss, men justeringer i måten vi ansetter på kan bli nødvendige.

Ellers frykter jeg at fag innen samfunnsvitenskapene og humaniora kan miste sin relevans i det norske samfunnet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.