Jeg håper og tror at både overlege Einar Kristian Tveitå (i DN 8. juni) og andre kunne forstå av mitt innlegg i DN 4. juni at kroppsmasseindeks – BMI – ikke alene er et godt mål på fedme og fysisk helse. Jeg anbefalte derfor å sette søkelyset på maksimalt oksygenopptak eller kondisjon for å vurdere risiko for livsstilssykdommer og død.

Jan Helgerud
Jan Helgerud

Det er lett å være enige med Tveitå når han sier at den omfattende bruken av BMI til å beregne enkeltpersoners grad av fedme ikke kan forsvares. Han skriver også at det finnes langt mer spesifikke og sensitive målemetoder lett tilgjengelig, og der er vi kanskje ikke like enig. Det finnes muligheter til langt mer nøyaktige målinger innen forskningen, men disse kan vel ikke sies å være enkle eller lite ressurskrevende?

Han ønsker i tillegg å måle fettmassen i kroppen, og introduserer «Fat Mass Index», noe som kan «gi en forvirring av en høyere dimensjon».

Jeg kunne kanskje ikke vente å slippe unna med en «Helgerud indeks» så lett, når den eksisterende BMI har overlevd i 189 år. Mitt utgangspunkt for å justere BMI i riktig retning er en rent teoretisk betraktning basert på biologiske dimensjonsanalyser. Disse analysene passer selvsagt ikke alltid til virkeligheten, noe jeg vil komme tilbake til. For spesielt interesserte anbefales Åstrand og Rodahl sin «Texbook of work physiology» fra 1986.

Men jeg takker Tveitå for at han gjør meg oppmerksom på at det er personer som hadde slike tanker allerede for 100 år siden. Synd at ikke lege Fritz Rohrer sin entusiasme har slått igjennom.

Kanskje kan Tveitå og jeg møtes på halvveien, slik at Helgerud Indeks kan gjenoppstå i en justert form?

Skal vi først konkurrere om å gå tilbake i tid så holder nok ikke 1921. Da vil jeg heller tilbake til BMI sin grunnlegger, som paradoksalt nok var helt klar over problemet med skaleringen. I sin bok «A Treatise on Man and the Development of his Faculties» fra 1842 gjør Quetelet selv oppmerksom på at man skulle forvente at vekten skulle øke med høyden i tredje potens (m³). Men han skriver også, som professor Trefethen og Tveitå, at dette ikke helt stemmer med hva som observeres. Quetelet var derfor selv inne på å bruke høyden i 2,5. potens (m²,5), men faller til slutt ned på å bruke høyden i andre potens (m²). Synd.

Øker man potensen litt, tror jeg ikke det endrer forvirringen blant folk

Professor Trefethen foreslo i 2013 å bruke høyden i 2,5. potens, men gjorde samtidig et forsøk på å justere skalaen slik at den passet den eksisterende BMI-skalaen. Personlig ønsker jeg å bryte helt med dagens BMI nettopp for å klargjøre forbedringen. Jeg vil derfor, «for ikke å sette mitt lys under en skjeppe» foreslå en justert Helgerud indeks:

vekt / høyden i 2,5. potens (kg/m²,5)

Jeg tror de færreste i dag forstår hvorfor vi deler vekten på høyden i andre potens når vi beregner BMI, det er bare noe som blir gjort. Øker man potensen litt, tror jeg ikke det endrer forvirringen blant folk.

Det er behov for at vi videreutvikler nøyaktige, praktiske og lavkost verktøy for å evaluere fedme i befolkningen. Skal man først bruke en indeks, foreslår jeg at det i større grad blir tatt høyde for høyden. Men det viktigste i livet er allikevel oksygenopptaket. Ikke forsøk uten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.