I sitt innlegg i DN 16. august uttrykker advokat Anne Helsingeng bekymring over at eksterne granskninger av varslingssaker har tatt helt av, med de kostnader dette medfører. Hun skriver: «Ofte er det dessverre slik at en ekstern granskning ikke løser den underliggende konflikten, selv om faktum kanskje blir bedre belyst. Da er man like langt».
Helsingeng oppfatter tydeligvis varsling som en konflikt mellom varsler og arbeidsgiver.
Varsling om kritikkverdige og/eller ulovlige forhold omgjøres til en konflikt. Her er vi ved kjernespørsmålet: Hvorfor gjøres et varsel til en konflikt som ender i en personalsak?
Hvorfor setter man søkelys på personen som varsler og ikke på det forhold det varsles om?
Kan det ha sammenheng med en dårlig eller manglende ytringskultur i organisasjonen? Eller kan det ha sammenheng med at arbeidsgiver opplever det lite ønskelig at det faktum det kritikkverdige forhold omhandler blir avdekket og kjent?
Arbeidsgiver føler seg truet og skaper selv konflikten ved å definere varsleren som et personalproblem, ofte med oppsigelse til følge. Den letteste vei ut av problemet er da å igangsette en ekstern granskning, der arbeidsgiver gjerne i samarbeid med granskerne utarbeider mandatet og dermed styrer prosessen.
Samtidig betales granskerne av arbeidsgiver.
I min praksis som advokat har jeg hatt en rekke saker der arbeidsgiver har benyttet eksterne granskere og hvor konklusjonen gir arbeidsgiver full støtte i at varsleren er et personalproblem. Spesielt skjer dette når såkalte faktagranskere uten juridisk kompetanse hyres inn.
Det betyr ikke at advokater som granskere nødvendigvis har en objektiv tilnærming, men man har i hvert fall støtte i de retningslinjer advokatforeningen har utarbeidet og som nå er under vurdering.
Jeg er enig med Helsingeng i at det er nødvendig med ekstern granskning i komplekse saker med mistanke om økonomisk kriminalitet. Et egnet organ i så måte burde være Økokrim, men jeg er ikke overbevist om at Økokrim i sin nåværende form evner å gjennomføre effektive granskninger.
Problemet er at uansett hva varselet omhandler, ender saken påfallende ofte som et personalproblem
I flere undersøkelser som er gjort, avdekkes det at de fleste varslersaker handler om destruktiv lederadferd, jf. blant annet utredninger foretatt for Varslingsutvalget, som avga sin innstilling NOU: 6 2018 Varsling, vern og verdier.
Det er grunn til å spørre om det er riktig å ha samme rutiner for behandling av varsel om uforsvarlig arbeidsmiljø/lederadferd som varsel om korrupsjon.
Problemet er at uansett hva varselet omhandler, ender saken påfallende ofte som et personalproblem.
Etter min vurdering kan dette ha sammenheng med at varslingsbestemmelsene er plassert i arbeidsmiljøloven. En egen varslerlov ville vært en langt sterkere markering og ville sette søkelys på lovbrudd innen sentrale samfunnsområder, så som innen helsesektoren, byggenæring osv., og innen økonomisk kriminalitet og korrupsjon.
Vi har heller ingen effektive virkemidler for å støtte både varslerne og også de personer som omvarsles. Trass i Varslingsutvalgets tilråding var det ingen politisk vilje til å etablere et varslingsombud.
Hverken i vår lovgivning eller i behandlingen av varslersaker har vi evnet å erkjenne at varsling er et nytt og krevende element i vår samfunns- og rettsorden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.