Alle kriser avler sine opportunister. I løpet av de siste månedene har lobbyister og lokale særinteresser hatt travle dager. Den nylig fremlagte oljeenigheten på Stortinget er blitt betegnet som en gavepakke til olje- og gassindustrien, og i revidert nasjonalbudsjett ble reduserte avgifter på brus og saft betegnet som effektive virkemidler for å få økonomien på fote igjen.

Og mens Oljefondet tappes i raskt tempo, leter regjeringen etter nye store investeringsprosjekter, blant annet innenfor samferdselssektoren, som kan bidra til å få fart på økonomien.

Problemet er at regjeringen har ført en forbruksfest i flere år, slik at vi må lete lenge etter prosjekter hvor nytten er større enn kostnadene, slik at de gir en netto velferdsvekst for samfunnet. De beste prosjektene er for lengst realisert. Inneværende Nasjonal transportplan var tidenes mest ulønnsomme, med en estimert netto nytte på minus 179 milliarder kroner for de nye prosjektene som skal startes opp.

Jeg spår at regjeringen i løpet av året vil ta en rekke dårlige prosjekter med svært negativ lønnsomhet opp av hatten.

Den har for eksempel enda ikke klart å avvise Stad skipstunnel, til tross for at en rekke utredninger har vist at tunnelen vil være dundrende ulønnsom, ha liten eller ingen betydning for skipsfarten, og koste langt mer enn det Kystverket og de lokale ildsjelene har hevdet. Er koronapandemi det som endelig skal til for å realisere denne fikse ideen til fire milliarder kroner?

Pressgrupper i hele landet ser nå sin mulighet. Kravene om forsering av en rekke ulønnsomme prosjekter begrunnes med behovet for å øke aktiviteten i bygg- og anleggsmarkedet, selv om behovet for prosjektene faktisk kan ha forsvunnet.

Hvis koronaen kan føre til noe positivt, så er det at den kan ha bidratt til å sette spørsmålstegn ved behovet for en rekke store vei- og jernbaneprosjekter som har til felles at de skal øke transportkapasiteten inn mot byene. Både E18 mot Oslo og E6 mot Trondheim skal bygges ut for flere titall milliarder. Sannsynligvis kan vi forbedre trafikkflyten med langt mindre ressurser.

Fra 12. mars forsvant alle bilkøer, og med noen unntak var kapasiteten på buss, bane og tog brått mer enn rikelig. Krisen viste oss at vi kan kutte køer og utnytte dagens transportsystem mer effektivt hvis vi vil.

I realiteten er det tilstrekkelig med kapasitet på de fleste transportformer hvis vi ser på døgnet som helhet. Det er først når trafikken overstiger kapasitetsgrensen per time at trafikkavviklingen bryter sammen og køer oppstår. Disse trafikktoppene inntreffer stort sett kun morgen og ettermiddag.

Hvis vi kan kutte trafikken på vei og kollektivtransport med la oss si 20–30 prosent, så kan behovet for en lang rekke utbygginger forsvinne helt. Det er gode nyheter for en regjering som er nødt til å redusere oljepengebruken i årene fremover. Det vil bli riktigere å ta vare på det vi har fremfor å alltid bygge nytt.

Unntakstilstanden under koronautbruddet viste oss at det er fullt mulig for en stor andel av arbeidstagerne å arbeide hjemmefra, og noen av oss ble til og med mer produktive av det. Mulighetene som ligger i moderne videokonferanseutstyr ble synlige for de fleste, og teknologien vil helt sikkert utvikle seg videre i årene fremover. Og ikke minst, de positive konsekvensene for transportsystemet kan være store.

Jeg er likevel redd det ikke er nok. Reiser til og fra arbeid innebærer en kostnad for den enkelte og for samfunnet, men er gratis for arbeidsgiver. Med mindre arbeidsgivere har gevinster i form av redusert husleie, mer produktive ansatte, eller et nytt skattefradrag, vil de ha få incentiver til å pålegge hjemmekontor.

Delvis hjemmekontor kan gi store konsekvenser for trafikkavvikling og ikke minst føre til enorme mengder spart reisetid. Kanskje hjemmekontor én dag i uken for alle som kan er landets samfunnsøkonomisk mest lønnsomme tiltak?

De siste månedene har representert en sosial og økonomisk unntakstilstand. Norge er i en heldig økonomisk situasjon der vi har kunnet betale oss vekk fra de store negative konsekvensene. Koronaen har likevel vist oss at det er mulig å effektivisere samfunnet med små grep.

Redusert behov for daglige arbeidsreiser kan være positivt for både arbeidstagere og for staten. Hvis arbeidsgiverne i tillegg kan tjene på det, kan gevinstene for samfunnet bli store.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.