Tirsdag besluttet myndighetene å forlenge nedstengningen av norsk økonomi. Strategien er nå å dempe smittespredningen mest mulig, så epidemien ikke kommer ut av kontroll og gir overbelastning av helsevesenet. Men epidemiologene påpeker at så snart tiltakene trappes ned, vil smitten raskt ta seg opp igjen.
Tiltakene vil måtte komme tilbake, trolig mange ganger og over lang tid.
I øyeblikket ser det altså ut til at vi står mellom to håpløse alternativer: Enten helsekrise eller økonomisk krise.
I et sivilisert samfunn er det selvfølgelig helt uholdbart å la folk dø i hopetall på overfylte sykehus. Men å stenge ned samfunnet så lenge er like ille, med tusenvis av konkurser og massearbeidsledighet.
Usikkerheten om hvordan vi kommer oss ut av dette uføret synes total.
Hadde vi bare visst at dette var over til sommeren, så kunne vi sett gjennom det. Full stans i aktiviteten er ille nok selv om det bare varer noen måneder, men med støtte fra arbeidsledighetstrygd, finanspolitikk og likviditet fra sentralbankene skulle vi alltids komme gjennom. Vi setter alt på pause, vel vitende om at vi kommer tilbake. Bankene og finansmarkedene ville sett fremover og hjulpet bedriftene. Bedriftene ville sett fremover og holdt på arbeidstagerne. Arbeidstagerne ville sett fremover og opprettholdt konsumet. Da står vi han av.
Men vi vet ikke når det vil være over. Da risikerer vi en farlig negativ spiral i økonomien. Hvis bedriftene legger ned, arbeidstagerne kutter i konsumet og bankene ikke vil låne ut, så kan det bli horribelt.
Det går knapt an å overdrive konsekvensene hvis dette får vedvare.
Det er nå helt avgjørende for folk, arbeidstagere og bedrifter at myndighetene kommer med en klar strategi for å vende tilbake til et normalt liv. Jo lengre uklarheten og usikkerheten får varer, jo større blir skadene på økonomien.
Veien ut av krisen ligger i å innse at vi ikke står overfor et dilemma, men et trilemma der også personvernet spiller inn.
Erfaringene fra land i Asia, og fremfor alt Sør-Korea, tyder på at dilemmaet mellom helse og økonomi ikke er uunngåelig. I Sør-Korea har de klart å holde spredningen av viruset under kontroll uten å ty til utbredt og langvarig nedstengning av økonomien. Antall nye smittede er lavt, dødeligheten er lav og belastningen på helsevesenet er begrenset.
På helsefronten oppnår koreanerne resultater ved å kombinere klassiske smittevernstrategier med omfattende testing, tvungen elektronisk sporing av innbyggerne og strenge karantener både for smittede og alle de har møtt i den smittsomme perioden:
- Mobiltelefonene brukes til å identifisere hvem en person har vært i kontakt med. Absolutt alle spores opp og testes.
- Man kan få varsling til sin egen mobiltelefon hvis man kommer nærmere enn 100 meter fra en bekreftet smittet.
Det er moderne teknologi satt i system for smittevernet – på bekostning av personvernet.
Disse teknikkene har holdt antallet nye smittede nede på cirka hundre personer per dag for en befolkning ti ganger så stor som Norge. I øyeblikket har vi her i landet cirka to hundre nye bekreftede smittede hver dag – vel vitende om at de fleste som nå blir syke ikke testes og derfor ikke telles med.
Samtidig går økonomien i Sør-Korea sin gang noenlunde som før. Også der møtes folk mindre enn før og mange restauranter står tomme. Men bedriftene og fabrikkene er åpne og eksporten i mars er opp. Samfunnet er ikke helt normalt, men nesten – og situasjonen kan overhodet ikke sammenlignes med den nedstengningen vi har her hjemme.
Den sørkoreanske løsningen viser altså at vi ikke står overfor et dilemma, men et trilemma. Er vi i Norge villige til å gå på akkord med personvernet for å redde både helsen og økonomien?
Personvernet er en grunnleggende verdi i vårt demokratiske samfunn. I vår digitale verden blir personvernet satt på prøve daglig. Og med god grunn er norske politikere foregangsfigurer når det gjelder å verne om det. Men i krisetider er det verdt å spørre seg om hvor mye vi er villige til å ofre på andre arenaer, når en midlertidig reduksjon i personvernet kan være en del av løsningen. Det vil kreve stort politisk mot, og bredt politisk flertall, å redusere personvernet – selv om det bare gjelder for ett formål og for en begrenset periode.
Tiltakene trenger nødvendigvis ikke være like strenge som i Asia. Vi er et mindre land og bor mer spredt. Tilliten til at myndighetene ikke misbruker lempingen er nok også større i Norge.
Nå er hundreogett ute. Etter vår forståelse åpner smittevernloven for lempninger på både taushetsplikten og personvernet for myndigheter og helsevesen. Når nettopp en slik lemping kan være veien ut av krisen vi har havnet i, må myndighetene reise debatten. For svaret på trilemmaet er ikke gitt på forhånd.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.