I en kommentar 27. januar påpekte Bård Bjerkholt at den skjøre konkurransen i meierimarkedet er truet, og at det er en sammenheng mellom denne konkurransen og prisene i dagligvarehandelen.
Tine-eier Kristin Waagen har etablert nisjeproduksjon av ost, og fremhever i et innlegg 8. februar at dette beviser at Bjerkholts bekymring er ubegrunnet. Tine har støttet etableringen og står for distribusjonen. Hun ser ikke på Tine som en konkurrent og Tine oppfatter heller neppe Waagen som en konkurrent.
Ideen om at bønder leverer melk til lokale produsenter og konkurrerer med hverandre og Tine, kan virke appellerende. Småskalaproduksjon kan imidlertid aldri utfordre Tine – hverken på pris eller vareutvalget forbrukerne flest er opptatt av. Dette illustreres av at de 50 lokale ysteriene står for tre promille av anvendt melk. Waagens eksempel viser også at forholdet til Tine er preget av samarbeid heller enn konkurranse.
Bjerkholt er dermed bekymret med god grunn.
Bjerkholts utgangspunkt er en utredning fra Landbruksdirektoratet som vurderer tre såkalte konkurransefremmende tiltak. Disse har skapt rom for industrielle aktører som faktisk kan utfordre Tine – Q-Meieriene, Synnøve Finden og Rørosmeieriet – gjennom å gi konkurranse på likere vilkår.
Ifølge rapporten foredler imidlertid Tine fortsatt mer enn 76 prosent av melken, og for noen produkter møter Tine ingen konkurranse.
Hurdalsplattformen sier at regjeringen vil «gradvis fase ut dei konkurransepolitiske verkemidla» Direktoratet konkluderer med at avvikling vil svekke konkurransen og at «det er fare for mindre produktmangfold basert på norsk melk og mindre investeringer fra Tines konkurrenter».
Tine vil altså bli enda mer dominerende hvis tiltakene fases ut.
Konklusjonen er åpenbart riktig. Det er nemlig strukturelle forhold som gjør det svært utfordrende å konkurrere mot Tine. Det viktigste er at melkeprodusentene eier Tine, men betydningen av at dette bare er delvis forstått.
Utredningen er klar på at tiltaket med spesiell kapitalgodtgjørelse er nødvendig hvis uavhengige meierier skal kunne kjøpe melk direkte fra bønder. Årsaken er at bøndene som leverer melk til Tine deler overskuddet i Tine– altså kapitalavkastningen – siden Tine er et samvirke.
Uavhengige meierier står derfor overfor et dobbelt avkastningskrav. De må både kompensere bøndene for tapt avkastning fra Tine og forrente kapitalen.
Det er også mulig å konkurrere med Tine uten tilknyttede bønder, men da må meieriene kjøpe melk fra Tine. Det fastsettes en egen melkepris for slike leveranser. Denne belastes også Tines foredlingsvirksomhet.
Det som ikke kommer like klart frem i utredningen er at den fastsatte melkeprisen ikke er en reell kostnad for Tine. Det er en overføring fra selskapet til eierne. Melkeprisen flytter bare overskudd fra Tine til eierne og kan betraktes som forskudd på utbytte.
Tines reelle konkurranseevne påvirkes derfor ikke av nivået på melkeprisen. Konkurranseevnen bestemmes av hva det faktisk koster å produsere meieriprodukter helt fra bonde til butikk.
For de uavhengige meieriene er melkeprisen en reell kostnad – en tilgangspris. Jo høyere melkepris, jo høyre pris på sluttproduktene må de ha for å dekke kostnadene. Konkurranseevnen til Tines konkurrenter svekkes derfor hvis differansen mellom kostnadene ved å produsere en liter melk og tilgangsprisen øker.
Tiltaket med differensierte avgifter bidrar i noe grad til å utligne forskjellen i reelle råvarekostnader mellom Tine og uavhengige meierier – de sentrale vilkårene for effektiv konkurranse blir likere.
Så lenge melkeprodusentene eier Tine er tiltak nødvendig for å ivareta konkurransen. Det kan også tenkes andre måter å avhjelpe problemet på, som marginregulering av Tine eller eiermessig skille mellom bøndene og foredlingsindustrien. Slike tiltak krever omfattende utredning og er neppe realistiske alternativer på kort sikt.
Utredningen viser at siden 2012 har ikke konkurransen styrket seg nevneverdig. Dette kan skyldes at tiltakene ikke har vært sterke nok. Heller enn å vurdere nedtrapping, bør derfor en styrking vurderes.
Mer konkurranse er åpenbart i forbrukernes interesse. Trolig er det også i bøndenes interesse. Konkurranse bidrar til økt effektivitet, som øker verdien på melk som råvare.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.