Når president Trump vil trappe opp amerikanske investeringer i Afrika, og president Macron styrker Frankrikes investeringer på samme kontinent, er det ikke bare fattigdomsbekjempelse de to presidentene er opptatt av. Trumps motivasjon er sterkt drevet av rivaliseringen med Kina, og Macron vil begrense migrasjonen til Europa ved å skape arbeid og muligheter hjemme. Dette vil hverken være første eller siste gang vestlig bistand blir politisert.
Det nye moteordet er «blending» på bistandsspråket, hjemme heter det subsidier. Ideen er å bruke «myke» investeringspenger administrert av bistandssystemet for å skape bedrifter og næringsutvikling. Subsidier er noen ganger nyttig, men like sikkert er det at det er vanskelig. Slike penger i for stort omfang og brukt av ikke kompetente offentlige organ kan også gjøre skade.
Norsk etterkrigshistorie viser etter min mening at det er mulig å drive vellykket næringspolitikk. Vi allokerte kapital gjennom statsbanker til prioriterte sektorer, og brukte statlig eierskap der det var nødvendig. Vi brukte lovverk og reguleringer til å styre utviklingen. Det ble gjort feil, men over en lengre periode lærte vi av feilene. I bistandsspråket var Norge en «developmental state», en stat som driver aktiv næringspolitikk og styrer utviklingen blant annet ved å velge vinnere. Dette er også historien om Singapore, de asiatiske tigrene og Kina.
Men kan vestlig bistand gjøre det? Kan vi sitte i Oslo og Washington med ambisjoner om aktiv næringspolitikk i Kenya og Laos?
Både EU og USA har lagt ut på en reise der man gjennom bistandspolitikk skal drive meget aktiv næringspolitikk med subsidierte penger. Og fordi dette er myke penger, har man også «rett» til å stille krav om at mottagerlandene må gjennomføre politikk og sette standarder for næringslivet som til enhver tid er politisk korrekt i vesten.
Dette minner om 1980-tallets tilnærming da de mest bistandsavhengige land nærmest ble satt under administrasjon fra Vesten. Det er hverken mulig eller ønskelig i dag. De afrikanske landene har rettet ryggen og har regjeringer som vil bestemme selv. Regjeringene er i dag i større grad ansvarlig overfor egne borgere, ikke overfor donorene. Derfor kan mange av disse landene komme til heller å be om hjelp og investeringer fra Kina, India, Brasil og andre enn å akseptere såkalt «kondisjonalitet» fra vestlige land.
Et gjennomgående trekk ved bistand er etter mitt syn altfor mange og altfor urealistiske mål for hva som skal oppnås i hvert prosjekt. Ambisjonsnivået er ofte ikke bare urealistisk, men langt mer ambisiøs enn politikken hjemme i eget land. Denne gangen ønsker donorlandene med «investeringsmidler» å sende med tilleggskrav: ikke bare få til lønnsomhet i prosjektet, men husk også å nå de aller fattigste, tenk på likestilling, klima, diversitet og helst HMS-innretning med hyllemeter med internkontrolldokumenter. Dette skaper ofte åpenbare målkonflikter. Når vi ikke i hjemlig sektorpolitikk oppnår alt samtidig; hvordan skal vi kunne få det til i disse landene? Nesten alle evalueringer av bistand er kritisk, urealistiske mål er som regel en del av årsaken.
Denne motebølgen innebærer at vi stiller oss mål om å drive meget aktiv næringspolitikk i de landene vi skal hjelpe, en type politikk som er forlatt i hele OECD (og som vi kritiserer Kina for å bedrive). I tiår har Verdensbanken hatt som mål å planlegge offentlig sektor og makropolitikken. Nå skal banken lage landstrategier og planer for privat sektor, og «samordne» vestlige investorer. Når planene er ferdige, må man skape «buy in» fra regjeringen i angjeldende land. Verdensbanken skal til og med utvikle «bankable» prosjekter og deretter auksjonere dem ut til private investorer. Mer ambisiøst enn hva offentlig sektor i Norge noen gang satt seg som mål.
Vestlig bistand preges av motebølger. Alle skal gjøre det samme samtidig. Og alltid må det skje raskt. Mange nasjonale utviklingsfond har vokst kraftig de siste ti år og vist store bidrag til utvikling ved å operere på kommersielle premisser. De har vist at det er mulig å bidra til å skape næringsutvikling. Men nå skal tempoet radikalt opp og kravet til kommersialitet er sterkt svekket. Institusjoner som brått får tilført så mye kapital at problemet er å få pengene ut av døra, vil redusere kvalitetskravene, og resultatene kan bli dårligere. Økende detaljstyring og politisering vil dra i samme retning. Norsk historie viser at resultatene i næringspolitikken avtok dess mer politisert virkemidlene ble.
Bærekraftig utvikling forutsetter lønnsomt næringsliv. Derfor er det så viktig at vestlig næringsliv investerer i fattige land. Offentlige bistand kan legge til rette for private investeringer, men må se sin begrensning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.