Igjen har diskusjonen om «arbeidslinjen» blitt aktualisert gjennom dyrtid og økende fattigdomsproblematikk, spesielt blant dem som lever av ytelser fra Nav. Debatten var også aktuell i 2018 med Sysselsettingsutvalgets NOU del 1, og innstramning av arbeidsavklaringspenger gjennom blant annet innføring av karenstid.
Eva Grinde viser også til Ove Vanebo (advokat, tidligere Frp-politiker) om hvilket «mirakel» det var å innføre karensdag på sykepenger i Sverige, men unnlot å nevne at utviklingen viste en økning av langtidssykefraværet i ettertid (kommentaren «Skal vi bevare arbeidslinjen fordi folk flest er snyltere og latsabber?», DN 9. februar).
«Trygdesmitte» er også et komplekst fenomen med mange ulike faktorer, der det blir for enkelt å påstå at dersom du kjenner en som er uføretrygdet, øker sannsynligheten for at du også vil bli det.
Hovedårsaken til at vi har så mange utenfor arbeidslivet i Norge, er kostnadsnivået. Vi har høy produktivitet basert på stor grad av tillit og kvalitet i varer og tjenester. Flere bransjer har gjort seg avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å kunne konkurrere i et globalisert næringsliv. Vi har også satset stort på digitalisering og automatisering for å opprettholde konkurranseevne.
Med det har også mange arbeidsplasser forsvunnet og det stilles høyere kompetansekrav til de jobbene som finnes. Det høye kostnadsnivået i Norge gjør norske arbeidstagere sårbare i en åpen og globalisert økonomi. For at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig internasjonalt må effektivitet og produktivitet være høyere for å kunne forsvare lønnskostnadene, noe som innebærer at næringslivet er undersysselsatt sammenlignet med konkurrenter.
Større arbeidsbyrde per ansatt gir også økt risiko for frafall gjennom slitasje og manglende mestring. Ikke alle arbeidstagere ønsker eller har evne til høykompetansearbeid. Når disse samtidig blir utkonkurrert av arbeidsinnvandrere til håndverksyrker og stillinger innen serviceyrker, øker utenforskapet av spesielt unge.
Under pandemien ble vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft veldig synlig, og i ettertid har det vært utfordrende å få tilgang til nok arbeidskraft. Parallelt ser vi en stor «ungdomssatsing», fordi det er blitt mer og mer opplagt at vi ikke kan fortsette å ofre ungdommen for kortsiktig konkurransefortrinn uten konsekvenser.
Skal vi fortsatt ha høy produktivitet og sysselsetting må vi også ha tilstrekkelig bredde i yrker fordi evner og interesser i befolkningen er allsidige. Det snakkes mye om behovet for arbeidskraft i helsesektoren i årene fremover, men hvis ungdommen oppfatter dette som et forsøk på styring inn til en sektor preget av dårlige arbeidsvilkår, vil dette fort kunne slå tilbake.
Nav har mange tiltak for å bidra til økt inkludering, men vi bør også ta en debatt om innretningen på om tiltakene er treffsikre og gir tilstrekkelig forutsigbarhet over tid for arbeidsgiver og arbeidstager.
Det er på høy tid å snakke om de strukturelle utfordringene Norge har i arbeidsmarkedet og komme litt bort fra moralismen som preger arbeidslinjedebatten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.