Stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) kommenterer mitt innlegg om arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven i DN 6. juni. Han mener loven må følges uansett, og har man ikke ressurser må man enten be om større bemanning eller nedprioritere andre oppdrag.

Det høres jo enkelt ut – i teorien.

Wiborg ser ut til å glemme at det i de aller fleste tilfeller dreier seg om spesialkompetanse på enkeltfagfelt som kun et par medarbeidere besitter. De lar seg ikke erstatte eller supplere på kort sikt. Man sitter ikke med en stor stab i departementene som man kan hente fra i påkommende tilfeller.

Mitt poeng er nettopp at ledere bør si fra og sier fra, men i den praktiske hverdagen er det ikke alltid disse argumentene går hjem. Særlig ikke om det er en viktig sak for statsråden eller en sak som brenner i Stortinget og/eller i mediene. Da går maks ti overtidstimer i uken utrolig fort.

Jeg er enig med Wiborg i at mer bruk av gjennomsnittsberegning ville løst noen av utfordringene, men min erfaring er at det er svært vanskelig – for ikke å si umulig – å få fagforeningene i sentralforvaltningen med på avtaler om gjennomsnittsberegning for denne type arbeid.

Kanskje større fleksibilitet i regelverket kunne vært å gi arbeidsgiver større styringsrett nettopp på dette feltet? For eksempel ved å gjøre spørsmålet om gjennomsnittsberegning til en drøftingssak og ikke en forhandlingssak.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.