Helt siden 1980-tallet har offentlig sektor blitt styrt med det som kalles «mål og resultatstyring» (MRS). Svært kort fortalt og på sitt beste innebærer det at politikerne setter klare mål og forventninger til resultater som skal nås, men at vi har tillit til at de som skal nå målene gjør det på den måten de selv mener er best.
Mange av de flinke folkene som jobber i offentlig sektor opplever hverdagen som noe annerledes. Enten fordi målene og resultatkravene blir stadig flere og mer detaljerte eller at det blir viktigere å rapportere på resultater enn å oppnå dem. Da opplever de også at tilliten blir mindre og mange også at de detaljstyres, ofte med flere motstridende mål.
Det er for så vidt prisverdig at den nye regjeringen sier de vil gjennomgå styringen av offentlig sektor. Arbeids og inkluderingsminister Hadia Tajik omtalte målet med endringene slik i Aftenposten 27. januar: «Som ansatt skal man oppleve at man har medbestemmelse og innflytelse over arbeidsdagen». På spørsmål om reformen da innebærer mer makt til de ansatte, mindre regelstyring og mer skjønn er svarene til Tajik at «den betyr i alle fall større handlingsrom til å utnytte sin faglige kompetanse».
Dette er hverken kontroversielt eller noe denne regjeringen er først ute med. Alle regjeringer, også Solbergregjeringen, har vært opptatt av at det ikke skal bli for mange mål og at de forventningene som settes fra myndighetene ikke slår hverandre i hjel fordi de tar motstridende hensyn. Derfor jobbet man aktivt med å fjerne såkalte tidstyver og læreplanene ble endret til kortere dokumenter med færre mål.
Som statsråd for forskning og høyere utdannelse utarbeidet jeg selv en stortingsmelding om styringen av universitets- og høyskolesektoren. Målet var å styre mer i store og mindre i det små. Også denne sektoren hadde over tid fått stadig nye styringssignaler, parametrer og forventninger. De har ikke kommet på én gang. De har sakte, men sikkert presset seg frem gjennom nye vedtak eller forskrifter.
Da meldingen om styring av universitet- og høyskolesektoren skulle behandles i Stortinget gikk dagens regjeringspartier sammen med Frp og vedtok at det skulle legges inn et helt nytt parameter i finansieringen av høyere utdannelsessektoren. Hvor mange som fikk relevant jobb etter endt utdannelse skulle få konsekvenser for finansieringen av institusjonen.
Motivet var godt, nemlig behovet for mer arbeidslivsrelevante utdannelser. Men resultatet ble enda et styringsmål, til stor frustrasjon for mange av de som jobber hver dag med å lage gode undervisningsopplegg. Nå skulle de altså også rapportere på hvor studenter som var uteksaminert jobbet i årene etterpå.
Dette eksempelet illustrerer et av dilemmaene som jeg er oppriktig spent på hvordan regjeringen tenker at de skal løse. For både regjeringen, Stortinget, pressen og innbyggerne kommer til å fortsette å vente at mål nås, at det kan rapporteres på hvor mange som f.eks. ikke har fått det de har krav på eller om det gjøres riktige innkjøp i offentlig sektor. Det kan ikke besvares uten at det er en form for tydelig mål og resultatstyring, og en viss grad av rapportering.
Et annet dilemma er på den ene siden å gi faglig dyktige ansatte friheten til å bruke sin kunnskap, sitt gode skjønn og arbeidstid til å gjøre de beste vurderingene for de som har behov for tjenester, og samtidig sørge for at rettighetene folk har sikres uavhengig av hvor man bor. Vi kan bare se for oss hva som ville skjedd dersom to mennesker med lik diagnose og rimelig lik livssituasjon fikk helt ulik oppfølging fordi de bor i ulike kommuner eller har møtt på forskjellige saksbehandlere i Nav.
Stortinget ville naturligvis forlangt svar og konkrete tiltak fra regjeringen, pressen hadde heller ikke latt dette gå fordi det her er enkeltborgere som forskjellsbehandles av et stort system. Den ansvarlige statsråden, i denne situasjonen Tajik selv, ville ikke kunne stå i det uten å foreta seg noe. Det ville også vært riktig av henne å gjøre.
Heller ikke vi som har båret regjeringsansvaret de siste åtte årene kan mene at offentlig sektor styres optimalt. Det er for mange mål i en rekke sektorer og detaljstyringen er for stor. Men det taler ikke for å kaste hele systemet med mål og resultatstyring over bord. Derimot bør man fortsette arbeidet tidligere regjeringer også har gjort: rydd unna tidstyver og styr med stor tillit og klare forventninger. Dette ønsker jeg regjeringen lykke til med.
Heller ikke vi som har båret regjeringsansvaret de siste åtte årene kan mene at offentlig sektor styres optimalt.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.