Å gi tips når man betaler for et måltid på en restaurant er ifølge standard økonomisk teori et rart fenomen: Man betaler frivillig mer enn man må for en utført tjeneste i henhold til en allerede inngått kontrakt.

Spesielt andre enn økonomer vil dog hevde at tipsing kan være rasjonelt på andre måter. For eksempel sier forskning at mange tipser for å signalisere at de setter en ekstra pris (bokstavelig talt) på god service – som de igjen ønsker å belønne.

Atter andre vil i sin tur vise til forskning som sier at folk tipser for å oppnå minst like god eller bedre service ved neste korsvei. Det siste kan likevel virke underlig når vi tar innover oss at forskning også har vist at folk svært ofte tipser på restauranter de overhodet ikke har til hensikt å besøke igjen.

Tipsing er altså litt komplisert. Men i tillegg til å være et fascinerende fenomen i seg selv, er det også av stor økonomisk betydning for de tusenvis av ansatte i servicebransjen verden rundt.

Dessuten er tipsing – for ikke å si tipskultur – noe som varierer mye fra land til land. I USA er et tips på 10 til 20 prosent av den totale regningen vanlig, og vi snakker da om en meget sterk tipsnorm.

I Skandinavia, og i Norge spesielt, befinner vi oss derimot i den helt motsatte enden av skalaen. Her tipser vi klart sjeldnere, og med gjennomgående lavere beløp, enn i de fleste andre land.

Det ikke å gi tips har for øvrig amerikanere et eget og lite flatterende navn på: «stiffing».

I en nylig publisert studie har vi sett nærmere på noen nordmenns tipsvaner på restauranter i Norge. Her er noen av våre funn.

  • Om lag 30 prosent av de spurte gir ikke tips, men betaler akkurat beløpet som står på regningen. Dette tallet for «stiffing» er klart høyere enn for andre land der sammenlignbar forskning er gjennomført.
  • Samlet sett gis det et tipsbeløp som er på cirka seks prosent av totalbeløpet på regningen – noe som igjen er klart lavere enn i sammenlignbar forskning fra andre land.

Begge funn er med på å understreke en svakt utviklet norsk tipsnorm. Ja, trolig er tipsing for veldig mange av oss nokså ensbetydende med å runde av oppover til nærmeste hele tall.

Mer i tråd med annen forskning finner vi også en effekt av servicekvalitet. Folk som opplever meget god servicekvalitet, har større sannsynlighet for å gi tips – og for å gi mer i tips – enn folk som opplever bare ok servicekvalitet. Men tolkningen av dette er som sagt ikke nødvendigvis innlysende; det kan tolkes både som belønning og som strategi.

Videre spiller størrelsen på totalregningen en rolle: Høye regninger totalt sett gir større tips målt i rene kronebeløp, men mindre tips målt i prosent av totalregningen.

Vårt mest originale bidrag i studien tar utgangspunkt i noe som fascinerer mange samfunnsvitere og økonomer: naboeffekter, eller «peer effects». Veldig mange av valgene vi gjør til daglig, er influert av hva menneskene rundt oss gjør når de er tilsvarende situasjoner som oss selv. Denne basisinnsikten har vi i studien tatt med oss over i restaurantsettingen.

Konkret har vi manipulert og randomisert situasjonen for et tenkt restaurantbesøk slik at «bordnaboen» gir varierende tipsbeløp når han/hun skal betale for sitt måltid. Funnene er gjennomgående meget klare. Når naboen gir tips, er det en klart større sannsynlighet for at «du» også gjør det. Og desto mer naboen gir i tips, jo mer i tips gir «du» også.

Til slutt en quiz: Du er på et feriested i utlandet, er ute og spiser middag, og servitøren spør om dette er din første kveld på denne restauranten. Hva svarer du – uansett hva som måtte være korrekt?

Det strategisk «riktige» svaret er nesten unntaksvis «ja».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.