Gøy på landet. Andreas Bjørnebye og samboeren Anette Westgaard har funnet mer mening med livet på en gård i Fredrikstad. Bjørnebye savner ikke Oslo. Han lyttet til sin indre stemme og sa opp jobben han hadde.

Slapp av, det er bare en jobb

Tekst

Vil du få varsel hver gang Margrethe Zacho Haarde publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
København/Oslo/Fredrikstad/Haarlem

Advokaten flyttet på landet, direktøren gjorde en avtale med familien, mens reklamemannen begynte å heise ansattes kontorpulter opp i taket. Hvorfor er det så vanskelig å si nei til jobben?

– Det første året var det noen av naboene som undret seg litt over denne bymannen som prøvde å finne ut av hvordan man rygger med en plog. Jeg rev blant annet ned et gjerde. Det syntes de var morsomt.

For fire år siden kjøpte Andreas Bjørnebye (41) en middels stor gård i Fredrikstad. Oppvokst i Bærum og bosatt i Oslo hadde den forholdsvis unge advokaten ingen erfaring med jordbruk. Han begynte å pendle. Tidlig om morgenen satte han seg på bussen for å rekke jobben som forretningsadvokat i BA-HR i Oslo. Når han kom hjem, sent på ettermiddagen, var det på med Felleskjøpet-dressen og ut å grave i jorden.

– Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at etter hvert som jobben i advokatfirmaet tok flere og flere av døgnets timer, ble savnet etter noe annet stadig sterkere. Jeg var virkelig glad i den jobben, den var utfordrende og spennende, så det var ikke jobben som var problemet. Jeg tror det handlet om å få bruke flere sider av meg selv, flere former for intelligens, om du vil.

Levende grønnsaker

Etter en stund sa Bjørnebye opp jobben og fikk en ny advokatjobb, nærmere gården. Ned i overtidstimer. Ned i lønn. Selvdyrkede grønnsaker poppet opp av jorden utenfor stuevinduet. Han skaffet seg flere studiepoeng på NMBU (tidligere Landbrukshøyskolen) og fikk en ny kjæreste som flyttet inn på gården. Sammen åpnet de låve og stall for friske dyr som ikke hadde annet sted å dra enn til slakteriet. Grønnsaksjordene ble til andelsmarker, sånn at flere mennesker kunne komme og dyrke selv.