Etter å ha lest Jon Fredrik Baksaas' bok om Telenor, lurer en på hvor kvinnene er. Med unntak av politikere og innleide underholdningsartister er det få kvinnenavn å spore i boken. Og de få kvinner fra bransjen er stort sett fra andre bedrifter enn Telenor.

Fra Telenor nevnes kun to – 2 – kvinner i en bok på 275 sider.

I samme bok florerer de mange dyktige navngitte menn, både i og utenfor Telenor, som nesten uten unntak omtales med positiv valør. Jeg stoppet å telle ved 50.

Bokens tittel er treffende: «Min historie om Telenor». Den dokumenterer en tidligere konsernsjefs subjektive opplevelse av tilstanden i egen organisasjon. En konsernsjefs virkelighetsforståelse vil selvsagt både påvirke og være påvirket av organisasjonskulturen. Basert på boken er det derfor ingen overraskelse at hans etterfølger ikke ble en kvinne. Og det er ikke overraskende at både Berit Svendsen og Hilde Tonne – de eneste kvinnene Baksaas finner det verdt å nevne – begge har forlatt selskapet.

Boken dokumenterer i så måte at Telenors kvinneproblem ikke er funnet på av mediene eller kvinner som mener seg forbigått, men at problemet i høyeste grad er reelt.

Første gang vi støter på en kvinne fra Telenor i boken er på side 75, der Berit Svendsen omtales kort og faktaorientert. Baksaas finner det imidlertid verdt å bruke plass på at hun på et tidspunkt meldte fra at «hun ville prioritere barn og familie og gikk for en periode inn for en mindre krevende lederjobb».

Hilde Tonne nevnes først på side 171. Anledningen er at hun måtte vikariere som regionsjef for Asia, mens Sigve Brekke tok det operative lederskap for India-satsingen. Det sies intet om Tonne utover at hun var vikar, mens Brekke derimot gikk inn i satsingen «med iver og glød og oppnådde heltestatus blant medarbeiderne». Under den klingende overskriften «Alle mann til pumpene» kommer det frem at han og to andre navngitte menn med direktørtittel måtte på «utallige turer hvor uker, dager og kvelder gikk med». I den reneste machostil.

Det er mange dyktige menn i Telenor. De beskrives som «skapt for dette» og er «en uvurderlig ressurs», at han «gjøv løs på oppgaven med en glød og iver som imponerte», de var «pågående», «tenkte raskt», hadde «pokerfjes», var «spenstig» og «argumenterte overbevisende». Og noen hadde «dyp og lang erfaring», mens andre «kunne ta seg frem i ukjent terreng».

De to kvinner beskrives i beste fall nøytralt. Tonne og Svendsen nevnes begge en gang til. Tonne på side 213, der hun opptrer som kommunikasjonsdirektør, og Svendsen på side 266.

Telenors styreleder Gunn Wærsted slipper imidlertid ikke unna kritikk. Hennes oppfatning om at det var en «tung dag» for Telenor da Deloittes rapport om Vimpelcom kom, ble ifølge Baksaas «ikke forstått i Telenors rekker». Han mener hun feilvinklet innholdet i granskningsrapporten på pressekonferansen.

Boken dokumenterer ærlig – og trolig høyst ufrivillig – en organisasjonskultur som ikke fremmer likestilling.

Årsakene kan være mange. Muligens ble kulturen i tidlig fase formet av og tilpasset menn med ekstremversjonen av mannlige egenskaper. Selskapets første konsernsjef Tormod Hermansen beskrives som dominerende med enorm gjennomføringskraft og arbeidskapasitet, samt unik strategisk forståelse på tvers av politikk og forretning. Men med lav sensitivitet for den menneskelige faktor.

Som nyutdannet 24-åring opplevde jeg ham på nært hold under bankkrisen på 1990-tallet, og jeg kan lett forestille meg at hans lederstil og holdninger ikke var egnet til å skape grobunn for en organisasjonskultur hvor de med typisk kvinnelige egenskaper kunne blomstre.

Baksaas' vitnesbyrd kan tyde på at kulturen i Telenor fremdeles sliter med spøkelser fra 1990-tallet.

En annen forklaring kan være at Telenors forretningsidé innebar samhandling med kulturer hvor kvinner er underordnet menn. Og at man mente at suksess i slike markeder forutsatte en viss tilpasning til motpartens kulturelle premisser. Men dette er i tilfelle en feilslutning. For selv om menn ikke er lønnet av staten for å være hjemme alene med spedbarn i hverken Russland, Ukraina eller Thailand, er innslaget av kvinnelige ledere der om lag på nivå med i Norge.

Det mest oppsiktsvekkende ved boken er egentlig at denne kjønnsskjevheten og formidlingen av en maskulin kultur – «gutta på tur erobrer Asia» – ikke er reflektert over av hverken redaktør og forlag eller Baksaas selv underveis.

Kanskje er vi ikke kommet så langt som vi trodde.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.