Helstrøkne retter, perfekte viner

Tekst

Spanjol i særklasse. Bon Lío matcher topp spansk mat med tilsvarende gode viner. Foto: Sune Eriksen

Bon Lío leverer kompromissløs mat og vin som du ikke får noen andre steder. Nivået er fantastisk.

I et vankelmodig trehus i det som engang var et trafikkslitsomt strøk på Fredensborg kan man noen ganger føle seg hensatt til bakgatene i Bilbao, eller en havnekneipe i Cádiz. Bon Lío holder det spansk, og gjør det med stilsikker selvtillit og høyt gastronomisk nivå.

– Det blir en 10–12 retter, og hvis dere vil, serverer jeg litt vin underveis som passer til rettene, men ikke så mange at det blir forvirrende, sa kelneren.

Fakta: Bon Lío

Fredensborgveien 42, Oslo

Telefon: 46 77 72 12

bonlio.no

Meny ★★★★★★

Mat ★★★★★★

Miljø ★★★★

Service ★★★★★

Pris ★★★★★

Total 26

Enda bedre enn før

Det var en underdrivelse.

De gjør det litt annerledes på Bon Lío. Mens man kan gå seg vill i jungelen av folkelig, nordisk gourmetmat, tryller Bon Lío frem godretter som føles unike, som smaker nydelig og av og til overraskende godt. Det er intimt og litt rufsete, men fra kokkene kom godsakene i en stri strøm: Kanin, villkveite, «tigermelk», sjøkreps, strandkrabbe, kamskjell, ishavsrøye, skatevinge og breiflabb. Og deretter kjøttrettene!

Oppskrift på Bon Lío-kokkens dipp fra Kanariøyene: Dippdykket

– Er det fem eller seks som jobber på kjøkkenet? spurte Salt og talte et dusin gjester på den andre siden av bardisken.

Havnekneipe med stil

Tonen ble satt med en strålende frisk ceviche på rå villkveite, med sitrusmarinaden tigermelk og små perler av wasabi.

Vinmatchen, en albariño fra Rías Baixas, var strålende og satt som hånd i hanske til en perfekt grillet sjøkreps med stekt lardo og strandkrabbesuppe.

– Wow. Kan det bli bedre? lurte Pepper etter å ha smakt lardo til sjøkreps for første gang. Det ble bedre. Rått kamskjell med fingertang ble servert med en lun andekraft, en overraskende kombinasjon som var en applaus verdig. En bonito-tunfisk kom med en sær salsa av paprika og rå hvitløk. Rustikke smaker av havnekneipe og enkel mat, perfekt bundet sammen av en hvitvin på xarel-lo-druen fra Katalonia.

Vinene på Bon Lío fortjener en egen spalte. Spanske druevarianter fra distrikter ukjente for nordmenn flest, sitter som et skudd til stedets særegne retter. Skatevinge med grapefruktsalat og sitronskum. Hvordan matcher man vin til noe slikt?

Kelneren gjorde det med en strålende chardonnay, Milmanda fra Torres, til nesten 200 kroner glasset. En magisk kombinasjon.

– Hvem skulle trodd det? smilte Salt.

Vinen gled sømløst videre til neste rett, en strålende breiflabb med en syrlig escabeche-saus med paprika.

Fuktig affære

Silkemyke skiver andebryst med beter virket først rart, helt til Salt fikk med en bit av den salte og sprøfriterte polkabeten, som så mest ut som pynt. Den låste opp smakene og gjorde hele retten strålende, med en ny, perfekt vinkombinasjon fra det mystiske vinområdet Sierra de Gredos, med grenache-druer fra gamle vinstokker.

Lite er så tilfredsstillende som en helstrøken rett med perfekt vinkombinasjon. Og på Bon Lío fikk de det gang på gang. Som da en billig svinekjake var perfekt varmebehandlet, perfekt matchet med puffet potet, kantareller, sellerirot og fiken, og servert med den rimeligste rødvinen på tavlen.

Godt smurt av at Salt og Pepper nå hadde blitt skjenket godt over et dusin glass vin, er de siste notatene preget av stor entusiasme, og regningen hadde tippet over 4000 kroner.

– Kelneren er ikke sjenert med serveringen, akkurat, sa Pepper.

Men også i etterpåklokskapens klare lys er det åpenbart at Bon Lío er noe for seg selv. En helt særegen opplevelse av finstemte smaker og et lekent, komplett måltid.

Anbefalte videoer

Kommentarer

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør